Etter å ha lest en tråd om sosial angst på Facebook ble jeg inspirert til å skrive litt om hvordan sosial angst ser ut for meg.
Jeg jobber som IT-konsulent. I denne jobben hører det med å hyppig bytte arbeidsplass. Og hver gang jeg kommer til et nytt sted kjenner jeg at usikkerheten begynner å komme. Når jeg kommer inn første gang, bruker jeg ekstremt mye krefter på å passe på og hilse riktig, huske navn, gå riktig kledd osv. Åhh… som jeg hater å være ny et sted. Det er så ukomfortabelt.

Bortsett fra jobben som skal gjøres, går de neste ukene ut på å navigere sosialt. Hva skal jeg snakke om i lunsjen? Hva om de andre synes det er rart at jeg er så stille? Jeg må komme på noe å si raskt før de synes jeg er rar. Hva om jeg har mat i munnviken. Tenk om jeg spytter ved et uhell… osv… osv….
Etter noen uker oppleves det lettere. Jeg har begynt å bli kjent med noen. De er min trygge base. Der tenker jeg ikke like mye på disse tingene lenger. Praten går lettere og hvis jeg ikke har noe å si, så er jeg også komfortabel med å være stille.

Etter som tiden går videre, er det akkurat som om den indre sirkelen min vokser. Jeg blir mer og mer komfortabel. Og til slutt tenker jeg nesten ikke på disse tingene lenger. Og akkurat i det jeg har kommet til denne følelsen, så bærer det av sted til neste arbeidsplass.
Hvorfor i svarte gidder jeg å ha en slik jobb hvor jeg må bytte sted hele tiden? Jeg hater jo å være ny et sted.

OK, jeg juger bittelitt nå. Det jeg har beskrevet over er hvordan det så ut for meg før jeg fikk en innsikt på hva som faktisk foregår. Jeg synes dette er hensiktsmessig, for jeg tror mange kjenner seg igjen i dette. Enten det er ny jobb eller andre sosiale sammenhenger.
Jeg skal forklare hvordan det ser ut for meg nå litt lenger ned i teksten. Men før det, vil jeg se litt på hvordan min gamle tilnærming til problemet så ut. Tror dette også kan være kjent for noen:

GAMMEL FORSTÅELSE

Jeg har tanker som gjør at jeg synes det er ukomfortabelt å møte nye mennesker. Når det gjelder hilsingen, så er det nok fordi mamma alltid forklarte meg hvor viktig det var å hilse skikkelig. Og spesielt det å huske navnet er kjempeviktig. Huff, jeg må da klare å se at dette var mammas ord og ikke mine, slik at jeg ikke trenger å la det være så big deal lenger.
Og dette med stillheten, jeg hater pinlig stillhet. Men pinlig stillhet er jo ikke farlig. Jeg må lære meg å forstå at det ikke er farlig. Så kan jeg endelig slutte å bry meg om det.
Jeg har alltid vært en sånn person som trenger noen å være trygg på for å føle meg komfortabel. Så kan jeg jobbe med tryggheten derfra. Jeg må skynde meg å finne min trygge sirkel. I alle fall én person jeg kan connecte med.

Åhh, det er så slitsom å ha alle dissen tankene. Enda jeg vet grunnen til at jeg har de. Det hjelper ikke. Tror jeg må gå til noen å få hjelp. Tenk om jeg har sosial angst!!!

HVA SKJER.. EGENTLIG?

OK, nok eksempler. Ser du hva jeg holder på med?

1. Jeg er redd for følelsen. Jeg liker ikke å være i den, så jeg vil forsøke å fikse den.
2. Jeg tror at hvis jeg forsøker å jobbe med tankene mine, så kan jeg bli kvitt følelsen.
3. Jeg tror at årsaken til at jeg føler som jeg gjør er fordi jeg har begynt et nytt sted.
4. Jeg nesten håper på å få en diagnose, slik at jeg kan ha en unnskyldning for å unngå disse ubehagelighetene.

Men til hvilken pris? Jeg ELSKER alt annet med denne jobben. Skal dette få stoppe meg? Eller finnes det en annen måte??…

Det at jeg forsøker å justere så mye, gjør at de tingene jeg føler blir enda større enn de er. Det eneste som faktisk skjer er at jeg har en vond følelse. Det er alt…. Så går jeg inn og prøver å endre det. Det er da ting virkelig begynner å bli vanskelig, fordi det er rett og slett ikke noe galt i utgangspunktet. Det er ikke noe galt i å få en dårlig følelse. Det er bare en del av det automatiske systemet bak opplevelsene våre. Noen ganger føler vi oss bra, andre ganger dårlig , og noen andre ganger er det nøytralt. Det er sånn vi fungerer. Punktum! Det er egentlig ikke mer å jobbe med, for alle følelser er friske. Å forstå dét på et dypt plan gjør en enorm forskjell.

Det er ikke situasjonen som gjør at jeg føler meg ukomfortabel. Det er tankene jeg har rundt situasjonen som gjør det. Og det hadde blitt så innprentet i meg, at jeg trodde det var noe ekte. Jeg trodde virkelig at det var situasjonen, stedet, menneskene osv. Men så var det bare meg, og tankene mine, og opplevelsene mine. Ingenting utenfor forandret seg. Jeg er på den samme arbeidsplassen med de samme folkene. Det er dritkjipt når jeg begynner, og mye bedre etter noen uker. Det eneste som har endret seg, er hvor fokuset mitt er. Hvor tankene mine er. Når jeg begynner å bli komfortabel, gir det ikke lenger mening å tenke så mye på hva andre tenker om meg

NY FORSTÅELSE

Slik ser tilsvarende situasjon for meg nå, med den forståelsen jeg har i øyeblikket:

Ny arbeidsplass. Føler meg ukomfortabel. Det kan komme flere ubehagelige følelser. Det gjør ingenting. For det første er det ikke farlig, og om noen dager/timer/minutter er disse følelsene borte igjen. Men nå, må det bare få lov å være sånn. For dette styrer jeg ikke selv. Jeg lar systemet ta hånd om det. For det er slik systemet fungerer. Det er nesten litt komisk å se hvor tullete tankene mine er akkurat nå. Hahaha… oi, der glemte jeg det litt, men nå er det tilbake. Jaja… får ha det sånn litt til da.

DEN STORE FORSKJELLEN

Ser du forskjellen? Jeg ser opplevelsen for dét den faktisk ER. Den er en opplevelse som skapes inni meg. Av min forståelse og mine tanker og følelser. Tanker og følelser jeg ikke kontrollerer. Og siden det er tanker jeg ikke kontrollerer, og jeg vet systemet er selvjusterende, så trenger jeg ikke fikse. Jeg kan bare la det være. Ja, det kan være ubehagelig å stå i. Men that’s it. Det finnes ikke farlig.

Jo, jeg får tilbakefall innimellom og går igang med å skulle fikse følelsene mine igjen. Men jeg kommer enda raskere til det punktet hvor jeg avslører meg selv i det jeg holder på med. Og i det øyeblikket jeg legger merke til det, så skifter det.

Her er min hypotese:

Sosial angst finnes ikke!

Det eneste som eksisterer er idéen og forståelsen om sosial angst. Og fordi vi tror på den idéen, den forståelsen, så blir det også opplevelsen vår. Vår begrensning er at vi hele tiden lever under den aktuelle forståelsen vi har, i øyeblikket.
Slik som da vi trodde julenissen var ekte.. så opplevde vi spenning og masse følelser rundt julenissen. Det kriblet i magen og for noen var han også veldig skummel. Men så.. øker vår bevissthet om julenissen og vi innser at han ikke er ekte, i alle fall ikke slik vi trodde han var. Og vipps.. kriblingen er borte, angsten er borte… Julenissen er den samme gamle julenissen… men forståelsen har endret seg, nye tanker har kommet til og min opplevelse er for alltid endret. Jeg kan ikke lenger gå tilbake å tro på julenissen. Og dermed kan jeg ikke få tilbake den gamle opplevelsen. Alt henger i hva vi tror på. Og slik.. opplever jeg også nå sosial angst.. etter å fått nye tanker om hva dette faktisk er.