Når jeg forsøker å forstå hvem jeg er, så er det akkurat som om det er to av meg. Og før noen kommer inn og gir meg en diagnose for splittet personlighet, la meg forklare.

Jeg vil begynne å snakke om den delen av meg som er enklest å gripe tak i. Den de fleste av oss er best kjent med. Personligheten vår… Du vet… den glade, sure, snille, slemme, smarte, dumme, lykkelige, deprimerte, sexy, stygge, tynne, tjukke, flinke, kreative, kjedelige osv…osv.
Det som er så rart med denne personen er at den har faktisk blitt kalt alt dette, og mye mer, av enten meg selv eller andre.

Her om dagen slo en tanke meg. Hvis jeg er en bestemt person med en bestemt personlighet, hvordan kan det ha seg at jeg kan være alle disse kontrastene? Er ikke personlighet en fast ting? Hvis jeg er en fyr som kan endres hele tiden, finnes «JEG» egentlig da? Hva er det som er ekte? Hva er den ekte meg?

Klart det kan hende at ordet personlighet ser forskjellig ut for andre, men uansett, så er dette den ene versjonen av meg som jeg fram til ganske nylig, har trodd har vært den ekte meg. Enten en som har hatt disse egenskapene, eller som har trodd han har hatt disse egenskapene.

Hva er denne andre versjonen av meg?
Vel, her er et problemet. Den er utrolig vanskelig å beskrive. Og jeg tror ikke jeg klarer å gi den noe navn. Men jeg skal forsøke så godt jeg kan.

Det er akkurat som om uansett hva som kastes mot meg, står denne delen av meg som en bauta, uberørt, og forteller meg, «dette går over», «dette klarer du», «jeg vet du har det i deg». Osv…
OK, kanskje ikke de ordene, men den følelsen.

Har du noen gang hørt dine foreldre si noe slikt? «Ja, nå har jeg blitt 60, men i hodet føler jeg meg som om jeg er 20». Nå som jeg har blitt nærmere 40 selv, så kan jeg si at jeg føler det samme. Men jeg tror ikke det er helt riktig å si at jeg føler meg 20. Jeg føler meg som jeg alltid har følt meg. Som om jeg var 3 (det lengst tilbake jeg kan huske), 14, 20 eller 36. Er det ikke rart? Jeg har en teori om at absolutt alle mennesker kan føle det slik.

Det er noe i oss som aldri kan bli berørt av den ytre verden. Verken tid, sted eller hendelser.

OK, her kommer det jeg ønsker med denne artikkelen. Og dette føler jeg at jeg ser ganske tydelig…. Klar???!

Personligheten vår… er funnet på!

Ja, jeg mener det. Den finnes ikke. Det eneste som finnes er den opplevelsen vi står i akkurat nå. I hjernen vår lagres minner, som vi senere bruker til både vår fordel og vår ulempe. Men selv om det er minner, så finner jeg de fortsatt på. Så selv om jeg ble slått ned på gata som 16-åring, så er jeg ikke et voldsoffer. Akkurat nå, er det eneste som er igjen av den gamle hendelsen, min egen versjon av den, i min egen hukommelse. Det gjør den ikke mer ekte. Snarere tvert imot. Jeg bruker dette eksempelet fordi det er noe jeg selv har opplevd. Men jeg er ganske sikker på, uansett hendelse av forskjellig alvorlighetsgrad, så gjelder det samme.

Jeg vet jeg kanskje provoserer noen som har opplevd noe som de mener er mer alvorlig. Og det er virkelig ikke meningen. Det jeg forsøker å peke på er hva som er sant for alle mennesker. Når vi fjerner fortellingen.

Det eneste vi kan oppleve her og nå, er her og nå i «hodene» våres.

Så, hvorfor har vi da blitt tildelt denne egenskapen av å kunne bli lurt til å tro at vi har en personlighet? At hendelsene påvirker oss? At jeg er lei jobben? At sjefen er en dust? At jeg er en stresset person? At jeg er forelsket? At jeg ikke strekker til?
Jo, fordi uten det hadde vi ikke kunne oppleve verden. Vi hadde bare vært ro. Den samme tilstanden som vi er før vi blir født. Det er sikkert deilig, men kan ikke si jeg husker så mye.

Så, når du ser at livet stritter imot, husk at akkurat her og nå, finnes det kun som tanker i deg. Om litt, ser det annerledes ut. For det er bare en del av den fantastiske gavepakken vi har fått tildelt, at vi kan oppleve livet. Og neste gang noen kaller deg en dust, så vit at dette kun betyr, at for denne personen ser det slik ut, akkurat nå. Men du kan faktisk ikke VÆRE en dust. For alle slike adjektiver er funnet på.

Så… Hvem ER du… egentlig?
Innerst i deg.. der du er i ro og velbehag?