Når jeg har et problem. For eksempel, at jeg er veldig sint på noen. Hva er det for noe? Hva er årsaken til at jeg blir sint? Hva er årsaken til at det går over? Hvorfor har alle mennesker evnen til å føle sinne, til å føle alle følelser?

Hva er egentlig følelser?

Hvor eksisterer de egentlig?

Selv synes sinnafølelsen er en ganske vond følelse. Jeg blir varm og urolig i kroppen. Og det er masse tanker om den/det jeg er sint på. Noen ganger koser jeg meg med å slenge dritt om personen jeg er sint på, inni meg. Andre ganger vil jeg vekk fra situasjonen. Men uansett, når jeg er ute av følelsen igjen og ser tilbake, så er det veldig sjelden jeg tenker at det var en god opplevelse.
Så, hvordan går prosessen fra å være sint til å ikke være det lenger. Er det noe spesielt vi gjør?
For å være ærlig, pleier sinne mitt å forsvinne uten alt jeg helt skjønner når eller hvordan det skjer. Mens andre ganger kan jeg prate med personen, så finner vi ut av det sammen. Men i begge tilfeller, gjør jeg ingenting. Jeg teller ikke til ti, eller benytter noen andre teknikker for at det skal gå over. Ikke det at jeg ikke har prøvd, men stort sett så fungerer det ikke. En joggetur kan få det til å endres, stort sett. Men hva er grunnen til at det kan gå over både når jeg jogger, og når jeg ikke jogger? Burde det ikke vært sånn att jeg må jogge hver gang?

Det er én ting som er felles hver gang jeg slutter å være sint. Og det er at jeg begynner å tenke på noe annet. Enten så ser jeg annerledes på situasjonen fordi jeg har forstått mer, eller så har tankene mine vandret et helt annet sted. Helt til jeg plutselig kommer på; Oi, jeg er ikke sint lenger!

Sinne ER tanker. Skapes KUN av tanker.

Hvis det ikke var tanker der, så hadde jeg heller ikke klart å være sint. Det hadde rett å slett ikke vært mulig. Selv om en person gjør det værst tenkelige mot meg, så klarer jeg ikke å bli sint uten at jeg tenker på det. Noen ganger kan det føles som om det går rett på meg, uten at jeg rekker å tenke på det. Men saken er, tanker er mye raskere enn vi tror.

Hvor lang tid tar det å få en tanke? Jo, mye raskere enn vi klarer å oppfatte. Jeg tenker nå, og nå… Og nå. Tenk på det du leser nå. Er det jeg som leser for deg? Eller er det tankene dine? Jeg tror at hvis du ser etter, så er svaret veldig lett. Men det går så lynraskt, at vi ikke rekker å forstå at det går via oss. Og det gjelder alt. Absolutt alt!

Hva er det jeg sier? Alt går via oss? Hva med hvis jeg knuser knyttneven mot ansiktet ditt. Er ikke det meg? Jo, så klart er det meg. Men du kan ikke oppleve det før det får gå gjennom deg. Hvis du ikke var bevisst, kunne du ikke følt det.

Uten tanker, kan du ikke føle.

Noen tanker er ubevisste. Altså, de er så raske at vi ikke en gang skjønner at de var der. Det er det jeg mener med ubevisst. Men det er likefullt tanker. Så ikke tenk på tanker som kun de/den stemmene vi har i hodet. Forresten, har du noen gang tenkt på? Når man tenker, hvem er stemmen og hvem lytter?

Absolutt ALT vi opplever, kommer fra oss selv.

Det MÅ gå via oss selv. Ellers er det ikke mulig å oppfatte det. Dette er for mange veldig overraskende å høre. Og jeg kan merke at du leter etter unntak som får påstanden min til å virke idiotisk. Når du tror du har funnet et unntak, ‘se en gang til’!

OK, så greit da… Du kjøper kanskje ikke påstanden min med en gang. Men la oss si alt det var sant. Hva har dette med måten å bli kvitt sinne på?
Jo, jeg skal forklare… Hvordan ble du sint? Måtte du gjøre noe? Eller skjedde det av seg selv?
Altså, ikke glem påstanden min om at alt går gjennom deg. Det var du som gjorde deg sint. Selv om disse ordene kan virke provoserer for deg, så er det du som gjør deg sint, ikke jeg. Og hvis du ble sint/provosert nå, stopp opp!! Hva gjorde du for å bli sint? Ingenting, ikke sant?
Så, basert på den observasjonen, hva tror du at du må gjøre for å ikke være sint lenger. Jeg tror du har gjettet det…. Riktig…. Ingenting!!!

Dette gjelder alle våre følelser. Det er vi som skaper dem. Aldri med vilje, men som en helt naturlig del av livet. Humøret går opp og ned litt akkurat som det vil. Det er ikke vi som gjør det. Det skjer av seg selv, igjennom oss. Så på samme måte som du ikke gjorde noe for bli sint, så trenger du heller ikke gjøre noe for å ikke være sint lenger. Det vil gå over. Helt av seg selv. Fordi det er slik systemet fungerer. Jo mer man godtar følelsen man er i, og jo mindre man forsøker å endre den, jo raskere vil den skifte form. Rett og slett fordi den er ufarlig. Den er bare en del av tankene dine.

Så hvorfor funker jogging, spør du? Jo, fordi jeg slutter å prøve å endre følelsen. Den er ikke så viktig for meg når jeg jogger. Da er det mye viktigere å tenke på pusten og på hvor langt jeg skal løpe. Jeg endrer tankene, helt uten at jeg merker det. Ser du? Ser du hvor fantastisk systemet er? Jeg behøver ikke gjøre noe. Kjenn hvor deilig den følelsen er. Det er INGENTING å gjøre. Systemet ordner det selv, så snart det er klart for å gjøre det. Er det ikke fantastisk?!