Så lenge vi tror, at følelsene våre kommer til oss utenfra – fra mennesker, hendelser og situasjoner rundt oss – vil vi lokkes til å forsøke å fikse omgivelsene. Vi går inn i illusjonen om at der er noe utenfor oss selv som må rettes opp i, eller komme på plass, for at vi skal ha det bra. Det kan være alt fra å vente på en beklagelse til å forsøke å oppnå en bedre økonomi.
Fordi vi plasserer kilden til vår egen opplevelse utenfor oss selv, så gir det mening å forsøke å handtere våre egne følelser – imens vi fikser på omgivelsene. Til dette tar vi i bruk teknikker, som i og for seg godt kan gi en midlertidig opplevelse av lindring.
Problemet er at disse følelsene kommer igjen. Og fordi de gjør det, så fortsetter vi å lete der ute etter mer å fikse på, flere følelser å håndtere. Vi utforsker flere metoder, finner på nye ting som skal gi oss den lindringen vi søker.
Tenk om det fra naturens side ikke egentlig fungerer slik?
Tenk om forklaringen på hvorfor du føler som du gjør er så enkel at det slutter å gi mening for deg å fikse på livet ditt, deg selv eller omgivelsene? Tenk om du kunne møte egne følelser med ro – og vite at selv om du kjenner på følelser som oppleves ubehagelige og skremmende, så betyr ikke det at noe er feil eller må fikses på? Tenk om du oppdaget at det du driver med er å forsøke å fikse et problem som opphører å eksistere i det øyeblikket du slutter å gi din mentale oppmerksomhet til det?
Da jeg forstod at følelsene mine kommer FRA meg – gjennom meg – og ikke TIL meg fra andre, og hvordan hele den der fikse-på-meg-selv-og-livet-mitt greia bare eksisterte på grunn av en uskyldig misforståelse om hvordan opplevelser oppstår og vekkes til livet inni oss, forandret alt seg! Ikke på den romantisk-dramatiske måten hvor prinsen kom ridende inn i livet mitt på en hvit hest og jeg plutselig ble komplett lykkelig og fri for dårlige følelser. Men på en langt mer tilfredsstillende, dyptgående måte.
Ved å se hvordan følelsene mine kun er en refleksjon på de tankene jeg surrer med i øyeblikket, har jeg funnet en ro i møte med egne følelser som jeg ikke hadde før.
Der jeg før brukte tid og krefter på å prøve å forstå selve følelsene og opplevelsene mine, kan jeg nå i stedet finne ro bare ved å forstå hvordan følelsene og opplevelsene skapes i meg.
Jeg er ikke lenger redd mine egne opplevelser, og kan møte både gode og vonde følelser fra et helt annet sted i meg selv. Jeg vet nå at ro og uro bare er en mental dans der jeg går inn og ut av tankestøy – helt naturlig og udramatisk. Når tankestøyet legger seg, faller jeg tilbake i ro. Og da ser klarere enn når jeg er midt i tankestøyet. Dette har gitt meg et ståsted i forhold til egne opplevelser som føles enormt befriende, morsomt, spennende og ikke minst enkelt!