Dette kan høres umulig ut ved første øyekast… men gi slipp på de første tankene som dukker opp og heller åpne opp for at dette faktisk kan være mulig. Da vil du kanskje også høre hva det er jeg peker på, hvor dette faktisk ER sant.
Kunsten er å se på problemene fra et høyere perspektiv… altså kommer du høyt nok opp i lufta så ser alle mennesker ut som prikker. Du ser ikke forskjellen på dem. Sånn er det også med problemer… zoomer du langt nok ut så blir alle akkurat det samme. På dette nivået er det vi kan se at alle problemer SKAPES og LØSES fra samme sted.
Nå er det ikke den fysiske lufta du skal zoome ut i… men snarere på et abstrakt konseptuelt plan. Hvis vi reversjerer fra et problem og følger stegene bakover. Så vil vi se at et problem jeg «ser»… kommer fra tankene mine i øyeblikket. Jeg har brukt intellektet mitt og skapt et abstrakt konseptuelt problem => Fiksjon.
Problemet i seg selv er helt nøytralt og ikke en sannhet… men dersom jeg tror på det… så fungerer systemet mitt (som menneske) slik at alle de riktige følelsene skrues på for å gjøre dette til en så virkelig opplevelse for meg som mulig. Det vil FØLES virkelig for meg.. og det vil FØLES sant og ekte. Ofte FØLES det også ut som om dette er et problem jeg må LØSE… som jeg må GJØRE noe med for at det skal kunne LØSES. Her er det vi ofte mister tråden på hva som egentlig skjer.. det er her at fiksjonen blir virkelighet for oss. Men hvis du stepper ut igjen så vil du finne tonenvis av eksempler i livet ditt hvor noe som var et problem for deg… IKKE var et problem for andre. Ergo, er problemene personlig knyttet til oss… til vår virkelighet. Selv om noen kan være enig i vårt problem og at de også SKAPER dette til et ekte problem hos seg, så betyr ikke det at problemet er SANT/EKTE av den grunn.
La oss definere at for at noe skal være SANT/EKTE så må det være UNIVERSELT sant for absolutt ALLE mennesker.
Det er svært få av våre problemer som faktisk ER det. De er sanne for noen og ikke for andre. Men det som ER sant for alle mennesker er at vi alle SKAPER problemer på nøyaktiv samme måte. Det fiffige er at vi også LØSER problemer på nøyaktig samme måte… men igjen, her henger ikke vår bevissthet med på hva som egentlig skjer og den lar seg lure av fiksjonen.
Når LØSES egentlig et problem…?! Er det når vi tror vi har fikset det… eller er det når vi slutter å se på det som et ekte problem?! Når vi ikke lenger henger oss opp i problemet… så slutter det å eksistere for oss, i vår virkelighet. Det kan virke som om det er den «fiksen» vi implementerte som var løsningen… men sannheten er at ofte gjør vi en «fiks»… men så opplever vi at problemet fremdeles ikke er løst… så leter vi etter en ny «fiks»… og når vi har funnet den og implementert den så gjør vi igjen en ny vurdering fra et nytt ståsted om problemet eksisterer eller ikke. Om det er LØST. Dette skjer så fort at vi legger ikke merke til det. I stedet så tror vi at det var «fiksen» som var løsningen og at det er derfor problemet ikke lenger ER et problem. Vi er rett og slett blitt litt blinde for hva som egentlig foregår, fordi det går på automatikk. Bevisstheten vår har sluttet å bry seg om det fordi det blir håndtert for oss.
Det er enklere å se det på barn… for de er gjerne mer i flytsonen i tankene sine enn vi blir når vi blir voksne. Det kan virke som at desto mer intellekte vi blir jo mer tankesurr hiver vi på bålet. Desto mer prøver vi å overstyre den prosessen som går helt naturlig av seg selv hvis vi lar den.
Uskyldig tror vi at det er VI som KONTROLLERER og styrer livet vårt.
Helt enkelt forklart så SKAPER vi problemer i tankene våre. Ikke med vilje… ikke kontrollert. Det skjer… fordi det er en del av funksjonene som er innebygget i systemet MENNESKET. Alle følelsene våre kommer fra våre tanker og kvaliteten på tankene våre i øyeblikket. Problemet oppstår altså i tankene våre… og når det forsvinner fra tankene våre… så er det ikke lenger et problem. Dette skjer, hver gang, hos alle mennesker, verden over.