Vurdering for læring heter det så fint i skolen, men får vi det vi ønsker når vi lærer barn å vurdere seg selv?
Smilefjes, surefjes, røde og grønne lys, tommel opp eller ned, variantene er mange når vi skal vurdere elevene på barnetrinnet. I fravær av karakterer er vi ganske oppfinnsomme med andre varianter. Så lenge vi ikke bruker de første bokstavene i alfabetet eller de første tallene i tallrekka, ser det ut til å være greit.

En annen unnamanøver er å la eleven vurdere seg selv. Fra seksårs alder lærer barn å vurdere om de har skrevet pent nok? Om innsatsen i timen var bra nok? Om det er ryddig nok på plassen i garderoben? Om de slipper andre inn i leken?… og så videre. Lista er lang og det er bare fantasien som stopper for hva et barn skal vurdere seg selv i.

Intensjonen er god fra læreren, skoleledelsen og myndighetene, men hva lærer elevene egentlig av denne vurderingen?

Først og fremst tror jeg elevene lærer at det er viktig å vurdere seg selv. Hvis det er viktig å vurdere seg selv må det jo være fordi en skal kunne bli bedre. Hva skulle ellers poenget være?

Beskjeden er altså at det alltid er mulig å bli bedre. Hurra, dette har vi klart å lære bort.

Ved å se på «generasjon prestasjon» ser vi at det er nettopp hva de har lært. Å vurdere seg selv på alle områder og vite at de kan bli bedre. Vi har skapt en generasjon av selvkritiske mennesker som går i en konstant følelse av ikke å strekke til. Nå var det neppe det som var hensikten, men tiltak tatt fra feil sted har en tendens til å gi en annen virkning enn planlagt.

Hva med å se på hvordan læring skjer spontant?

Trengte vi å bli vurdert eller vurdere oss selv da vi lærte å krabbe, gå eller snakke? Hvorfor undervurderer vi vår egen og andres drivkraft til læring?

Det er når vi skal prøve å kontrollere noe som allerede er perfekt i oss selv at det bærer galt av sted. Ved å reflektere over de skjulte og utilsiktede læringene som skjer har vi mulighet til å endre retning før vi kjører enda lengre ned i grøfta.

Heldigvis er det mange barn som klarer seg bra på tross av all vurdering de blir utsatt for. Det er det også interessant å reflektere over. Hva gjør at noen ser ut til ikke å bry seg om vurderingspresset, mens andre knekker fullstendig sammen av det?

For å være mottakelig for den skjulte eller tilsiktede læringen må du tro på idéen. Hvis du tror på tanken om at det er viktig å skrive pent vil du strebe etter det, tror du det er viktig å vurdere deg selv vil du gjøre det.
Tror du, som lærer, at det er viktig å vurdere elevene vil du fortsette med det.

Hvis DU har fått noen nye tanker etter å ha lest denne artikkelen vil du kanskje endre på noen av dine overbevisninger og handle annerledes. Når du har skjønt noe nytt, så skjer endring automatisk. Det skjer uten at du trenger å fokusere hardt på det eller evaluere deg selv.

Dette er læring i sin enkelhet!