Når jeg tenker tilbake på livet mitt er det mange episoder der jeg kan tenke; jøss var det meg?
Der jeg har gjort eller opplevd ting som skiller seg ut fra den daglige tilværelsen. Enten ved at jeg tenker, jøss var det meg – hva i all verden tenkte jeg på da??! Eller, jøss var det meg – wow helt utrolig!
Jeg kan være stolt av historien, skamme meg over den, eller være nøytral til hendelsene i livet mitt. Det er jo uansett meg og mine opplevelser.

Men… hvem ER jeg? Egentlig?!

Det er mye i historien min som virker fjernt for meg i dag. Jeg kan ha vansker for å ta innover meg at de minnene jeg har handler om meg. Avstanden fra hvor jeg ER og hvor jeg HAR VÆRT er på en måte for stor, noe som gir en litt underlig følelse. Forutsatt at historien faktisk handler om meg.

Her om dagen begynte jeg å se annerledes på det, ut fra et en annen vinkel eller ståsted om du vil.
Hva om den historien ikke handlet om meg?
Hva om den ikke handlet om meg ut fra min definisjon av meg pr. i dag?
Hva om den handler om noe annet, en annen «jeg» som ikke eksisterer lenger?

Rent biologisk er det nærmest ingenting igjen av meg i dag, som eksisterte da. I løpet av 10 år er alle cellene i kroppen min skiftet ut, inkludert skjelettet. Jeg har nye celler, ny bakterieflora, en «ny» hjerne og nye tanker (skjønt noen av dem er en kopi av gårsdagen). Kort sagt så er jeg en helt ny utgave av meg selv, sett i et lengre perspektiv.

Hvis du nå lurer på det egentlige poenget mitt, så kommer det her gjennom en visetekst. Alf Prøysen sang en gang:
«Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står med blanke ark og fargestifter tel.»

Sannheten og visdommen i denne enkle teksten er nærmest for dyp til å fange opp, av et analytisk intellekt. Slik jeg ser det beskriver den livet i sin reneste form, som gjelder for oss alle.
Den viser vei til et potensial vi alle har for endring, en endring som alltid skjer men som vi sjelden observerer. Den viser vei ut av mental lidelse, den gir håp.

Årsaken til våre mentale problemer, vår mentale lidelse og tungsinn kommer fra en enkel misforståelse. Vi tror at vi er den vi var tidligere, eller at vi er tankene om den vi var.
Vi tror at vi har blitt skadet, såret, ødelagt, fått varige traumer fordi noe har skjedd med oss, den vi er. Noe med oss som har blitt endret.

Saken er, at det eneste jeg har felles i dag med min tidligere versjon av meg selv er to ting.
Jeg har den samme livskraften, den samme energien bak livet som brakte meg til verden. Og jeg har min egen unike genkoding, som setter noen premisser for hvordan livskraften tar form i meg.

Thats’it!

Livskraften, energien bak livet er den jeg ER i min reneste form. Kraften som alt annet skapes eller formes ut fra. Dette er en kraft som aldri kan bli såret, skadet eller ødelagt. Den er konstant i sin formløse form, usårbar. Den er den viktigste bestanddelen av deg, og den er der alltid.

Når vi gjenfinner den i livet vårt, når vi ser potensiale som alltid ligger der, når vi dykker ned bak alle tankene om hvem vi tror vi er, så kan vi finne den, selve kilden. Et sted livet kan leves og oppleves ut fra.
Da kan vi også se at vi aldri har blitt såret, vi har aldri blitt ødelagt, og vi har aldri blitt skadet på et fundamentalt nivå, det vi egentlig er. Der vi får nye innsikter og det formløse tar ny form.

Her finner vi igjen lykken i livet, energien vår, gleden over å være.
Her finnes håpet for oss alle, til en ny dag, som er annerledes enn dagen i går.

Du vet også at livet er slik, på et dypere plan. Hvis det var motsatt, ville endring vært umulig. Vi ville vært låst i historien, den vi var for mange år siden. Den noen sa at vi var eller vi bestemte oss for å være.
Livet gir oss utallige bevis på mulighetene i en ny dag. Der alt er i endring, og kun energien som driver livet framover er konstant.

Usårbar som deg, livskraftig som deg, vakker som deg, og med et uendelig potensial som deg!

Du har bokstavelig talt fått en ny dag, med blanke ark og fargestifter tel!