I år har TV 2 startet en serie som heter «Sykt perfekt», som har fokus på vår mentale helse. Så langt synes jeg de har tydeligjort den mørke siden av livet når vi roter oss skikkelig fast i «noe». Selv om det er ulike ting jentene sliter med, så handler det egentlig alltid om det samme. Jeg kjenner meg ekstremt godt igjen og jeg vet at det kjennes så ensomt, jævlig og frustrerende når man ikke ser at det finnes en vei ut av tunnelen.

Det så tilsynelatende ut til at alle andre gjorde det så mye bedre og raskere og mer perfekt enn hva jeg selv klarte. Det ble til en konstant søken etter å hele tiden bli bedre og være flinkest. I tillegg.. sleit jeg med depresjon som jeg hadde hatt i mange år allerede. Jeg sleit med konstante tanker om å aldri være bra nok. Så når perfeksjonismen tok overhånd så møtte jeg til slutt veggen da jeg pushet meg selv hardere for å oppfylle stadig høyere krav.

Jeg var sykt god på å skulle være perfekt… men det var aldri mulig å oppnå det. Jeg pushet hardere og hardere, men ingenting var bra nok.

Husker egentlig ikke når det bikket helt over… det ble en slags glidende overgang til stadig værre. Fra mild depresjon, til alvorlig depresjon. Til stress og konstant løping hit og dit og med en konstant følelse av å aldri strekke til noe sted. Jeg begynte på det ene prosjektet etter det andre, men fullførte ingen. Begynte på et nytt lenge før jeg hadde tid til å fullføre noen av de som allerede var påbegynt. En søken etter å finne det som skulle få meg til å føle meg bra.

Etterhvert dukket angst opp og så angst for angsten. Det medførte mye tankegrubling om det værste som kunne skje, hva jeg måtte gjøre for å unngå at det værste skulle skje. Jeg mistet sakte men sikkert mer og mer fotfeste i det normale livet og alt… jeg mener ALT, ble et problem. Jeg mistet fullstendig troen på mine egne evner og på meg selv. Konstant usikker på mine egne tanker… så når jeg hadde hatt en tanke, kom tanker om den tankene igjen, og så enda mer tanker om den igjen og gjerne motstridende. Jeg stolte ikke på meg selv…og søkte anerkjennelse og erkjennelse utenfra, fra andre. Jeg måtte ha bekreftelser fra noen andre før jeg kunne ta de enkleste valgene.

Jeg ble stadig sykere og psykere… måde fysisk og mentalt. Det spredde seg som et virus. Samme hvor hardt jeg prøvde alt jeg kom over av gode råde og tips. Ingenting fungerte. Jeg ble mer og mer fysisk syk også… sleit mye med kroppen og smerter her og der. Men det føltes på en måte normalt fordi det kom så gradvis. Merket meg etterhvert mer og mer at flere ofte sa til meg «du er mye syk du»… mens jeg selv tenkte… næææi.. er jeg det da? Er det ikke normalt?! For meg var det i alle fall det. Så jeg tenkte at de sa det sikkert for  å være god mot meg.

Så hvorfor skriver jeg dette… fordi jeg kan husker hvor ille det var når livet opplevdes på den måten. Når alt føltest låst og umulig. Hvis du har leste noen av mine andre artikler så vet du at jeg har et ganske anderledes liv nå. Men det er viktig å få fokus på de stadig økende mentale problemene og hva som skal til for å snu trenden. Samfunnet har rotet seg inn i et enormt tankesurr med mye tanker… og det har vært sånn en god stund nå og vi har blitt blinde for hva vi egentlig driver med og hva som er årsaken. Vi roter oss inn i mer tanker i stedet for å se den enkle sannheten. Tankesurret har blitt så avansert at vi ikke vil kjøpe den enkle sannheten. Det rare er at jentene nevner det mange ganger selv i serien. De ser at det de driver med ikke egentlig fungerer… allikevel ser de ingen annen vei og derfor bare fortsetter. Det jeg skulle ønske de selv og meg selv også kunne sett tydeligere er at det vi driver med er det som gjør det værre.

I det jeg skjønte at mitt indre tankesurr ikke var noe jeg var nødt til å drive med… og at det ikke hadde noe med sannhet å gjøre, så skjedde en åpenbaring for meg.

Ingen av tankene våre er sanne. De er grunnsteinene til opplevelsen vår i øyeblikket. Det å skjønne at hvis jeg mener og tror at det er sant at «jeg er en dårligere person dersom jeg ikke har bare 6’ere i karakterer». Så vil jeg også føle meg som en dårigere person hvis jeg ikke får bare 6’ere. Og så kan vi bytte ut innholdet i den påstanden med alt mulig.. utfallet blir det samme. Det vi tror er sant… det skaper opplevelsen vår. Og så dømmer vi oss etter hvilken opplevelse vi har… og ofte at opplevelsen ikke er god nok. Alle drives vi mot å skulle føles oss bra… så når vi ikke gjør det. Så leter vi igjennom hva vi gjorde feil eller hvordan vi er feil siden vi ikke oppnådde det vi hadde satt oss som mål.

Det handler om å skjønne at hvis du vil føle deg bra… så trenger du ikke gjøre noen ting. Ja, jeg er enig, det høres kjemperart ut… og alt for godt til å være sant.  Men du trenger ingen krav… du trenger bare være. Når du er… uten å ha tanker om hvordan du er, burde være, så er du naturlig deg. Der skjønner du at du alltid er den beste utgaven av deg i ethvert øyeblikk. Opplevelsen vår kommer ikke fra hva vi utøver i den ytre verden, hva vi har, hvordan vi ser ut, hvordan vi presterer, jobben vi har, antall likes på sosiale media, pengene vi har, vennene vi har. Opplevelsen vår skapes innenfra oss… og igjennom filteret/hinderene av våre sannheter.

«Jeg må alltid være flink… fordi jeg ikke har utseende å spille på», sa Henriette i Sykt perfekt.

Det er hjerteskjærende å tenke at noen lever livet sitt med den sannheten om seg selv. De tankene er ikke sanne… selv om hun tror på dem. Det at hun tror på dem er det som gjør det 100% virkelige for henne. Samtidig så vet jeg hvilket uendelig potensial som ligger i henne som hun begrenser seg fra å se.

Vi har alle samme et uendelig potensial. Det er min nye sannhet… og når det er sant for meg, så føles det 100% ekte for meg.

Det tok meg lang tid å forstå det… men nå er det som en selvfølge for meg. Vi skaper vår egen opplevelse basert på kvaliteten av tankene våre i øyeblikket… og det skjer oss ubevisst. Vi kjenner det igjennom følelsene våre. Det er ikke noe vi kan kontrollere. Men å forstå at det er slik… skaper et skifte i oss som ingen tror er mulig før de har opplevd det.
Nå har jeg undervist i denne enkle forståelsen i 1 år… og sett flere våkne tilbake til seg selv igjen. Fra et liv i ruiner… til å innse at det de har lett etter… hadde de allerede i seg. Spiller ingen rolle hva det var de var fastlåst i. Alle har samme muligheten til å se det. Det er vakkert og rørende. Jeg er sykt takknemmelig for min forferdelige livserfaring.. den skader meg ikke lenger, ikke i det hele tatt. I stedet gjør den meg forståelsesfull og empatisk for hvor jævlig livet kan føles. Jeg vil nesten si at jeg var perfekt syk! Det er en enorm livslæring som jeg er glad for ha, for det vi ikke selv har erfart… har vi vanskelig for å forstå. Det å se at hvordan vi har det, det kan vi kontrollere like lite som været… dette gjør en enorm forskjell i fundamentet vi opplever livet fra.

Hør forfatteren lese artikkelen: