Det er litt rart å sitte her og skulle skrive om livet mitt, og reisen til der hvor jeg er i dag. Jeg har gjort det så utallig mange ganger før. Skrevet om mørke, dysterhet og kamp. Tid som jeg har ønsket å glemme. Tid jeg har bedt om at skal komme. Jeg har skrevet om overgep, om selvskading, om spiseforstyrrelser. Om relasjoner. Om forstyrret perfeksjonisme. Om søken etter helhet. Om tosomhet. Om trygghet. Om tilstedeværelse. Skrevet om definisjoner av et ‘selv’ som ER alt dette. Jeg kan ikke skrive om dette mer. Det er ikke lenger sant.
Før mitt møte med de tre prinsipper VAR jeg min historie og mitt levde liv. Jeg VAR den urett som var begått. Jeg VAR de omvegene som var vandret. Jeg VAR de valgene jeg ikke hadde tatt. Jeg VAR den døren som ikke var åpnet. Jeg VAR det huset som ikke var besøkt. Jeg var stempelet. Jeg var symptomene. Jeg var diagnosen. Jeg var mørket som jeg valgte inn som den tryggeste fargen i min sjel. Jeg var ikke ‘NÅ’, jeg var ‘DA’, og jeg trodde aldri jeg ville kunne oppleve ‘NÅR’.
Jeg følte en trygghet ved veiskiller hvor den ene vegen kunne være endelig. Jeg lette etter løsninger i alle kroker og kriker, men innså ikke at jeg ikke trengte å lete. At løsningen lå i opplevelsen. Etter lang tid med leting etter liv, svant håpet hen, og leting etter liv ble en leting etter livsflukt. Jeg trodde ikke jeg maktet mer. Det er farlig. Og jeg burde opplevd det farlig, men jeg gjorde ikke det da.
En nær venninne av meg introduserte meg for de tre prinsippene etter å ha oppdaget de gjennom NorthMind. Jeg SÅ hun var endret. Jeg så hvordan hun strålte. Hvordan hun omfavnet øyeblikkene, og hvordan ordene hennes danset ut av munnen hennes som jeg aldri ført hadde hørt. På det tidspunktet følte jeg ingenting. Det opplevdes som om en ballong var blåst opp på innsiden av meg, og hele mitt alt var fylt opp med ingenting. Jeg visste jeg var glad for henne, men jeg kjente det ikke. Jeg visste også at jeg var takknemlig for at hun ville dele dette med meg, men jeg følte det ikke. Likevel ble jeg med… Og DET var et god valg – i helt riktig øyeblikk.
16.januar dro vi til Nittedal, og det var mitt første møte med Lisa-Marie, Torill, Anita og de tre prinsippene. På vegen dit satt min venninne og kommenterte himmelen. Så jeg hvor vakker den var? Kunne jeg se fargene? Se hvordan lyset endret de? Kunne jeg kjenne lukten av vår selv i denne mørke vinteren? Jeg husker jeg så på henne med et skjevt smil, og en halvspydig kommentar om at jeg var glad i henne selv om det nå hadde rablet helt for henne. Hun bare smilte trygt tilbake, og sa «det kommer til deg, skjønner du, bare vent…» Jeg trodde henne ikke. Men hun fikk rett. Godhjertet som hun er har hun ennå ikke sagt «hva var det jeg sa??!», men det kan hun, for jeg er uendelig glad for at hun hadde rett i dette.
På veg hjem fra første kurskveld snakket jeg også om himmelens farger. Og selv i den stummende kveldsmørke så jeg himmelen så klar som jeg aldri før har sett den.
Så… hva er forandret? Hva gjorde dette? Og hvordan i all verden kunne hele min livsoppfatning endres så fort? Vel… det kan jeg faktisk ikke gi noe godt svar på. Og det er ikke viktig heller. Det viktige er at jeg NÅ ser…og jeg ser
NÅ!
Livet vårt ER kun øyeblikk.
Det er i konstant endring, og i det ligger også en utømmelig kilde av muligheter og potensial. Jeg feier ikke mine opplevelser under teppet. Ikke i det hele tatt. Men jeg lar de ikke definere meg mer. I stedet omfavner jeg de og anerkjenner de for hva de er, nemlig kunnskap! Uten akkurat disse opplevelsene hadde ikke jeg kunnet oppdage akkurat denne fantastiske gleden ved å ikke la meg definere av dem lenger. Uten akkurat disse opplevelsene ville jeg ikke hatt muligheten til å se hvilken utrolig plattform for endring de har gitt meg. Jeg er de ikke. Det jeg ER, er min opplevelse av akkurat dette øyeblikket akkurat nå. Og når DET er en sannhet – og det er det, for jeg har skapt den slik i meg, da blir livet såre enkelt.
Selvfølgelig vil jeg møte på nyansene. Selvfølgelig vil jeg oppdage mørke i nærheten. Antagelig vil jeg også si til min venninne at den rosa himmelen hun ser, faktisk er full av tordenværskyer. Men akkurat som været, vil det passere. Og dette VET jeg nå. Jeg vet det, for jeg ER det ikke. Jeg er ikke nyansene. Jeg er ikke mørket. Og jeg kan sikkert oppleves som en tordenværsky til tider, men faktisk så er jeg ikke det heller.
Jeg gleder meg til å gjøre flere oppdagelser. Gleder meg til nye innsikter. Gleder meg til øyeblikk som vil utfordre meg. Før hadde jeg angst for hva som ventet bak neste sving. Nå ivrer jeg etter å oppdage muligheten som står der.
Sittende her og skulle skrive om livet, oppdager jeg gleden over at den historien ennå ikke er skrevet. Foran meg ligger en bunke blanke ark. Tenk at de vil fylles, helt av seg selv, og jeg får være med på å oppleve de – slik jeg skaper opplevelsen av de, vil de være for meg. Er ikke det en gave, så vet ikke jeg. Jeg er i alle fall uendelig takknemlig. Og min opplevelse av den takknemligheten, den kan faktisk ikke beskrives med ord. Så jeg håper at alle oppdager dette, på sin måte – for seg.
Dette er LIVSENDRENDE.
– Maylinn –