Jeg merker at det er mange som ikke ønsker å tro at dette kan være sant. De vil gjøre det til at dette er noe falskt og feil som jeg tror på. Jeg tror de er redde for å slippe taket på beskyttelsesmekanismene som de har bygd opp… det er tryggere å bli der, enn å tørre å ta et skritt mot veien jeg peker. Jeg observerer at mange av oss er så redd at vi heller velger å forbli på vårt gjemmested… fordi så langt har det vært et «trygt» sted… selv om vi har vært konstant redd. Jeg tror at hvis jeg sa at jeg har løst kreftgåten så ville alle lyttet ivrig… men når jeg sier at jeg har funnet lykken, da skygger vi gjerne litt banen. Og tenker å nei, ikke en av dem. Fordi det å finne LYKKEN, er liksom ikke mulig, det tror vi ikke på.

Jeg er ikke redd for å si det: JEG HAR FUNNET DEN MENNESKELIGE LYKKEN!!!

Det er ikke en hemmelighet jeg vil holde for meg selv. Jeg vil dele den med hele verden.

Det fantastiske er at det har ikke noe med meg å gjøre. Den er tilgjengelig for alle. Det er en naturlig del av det å være menneske og ALLE kan oppdage den i seg selv. Alle har det samme potensialet til å oppdage den. Til å slutte å tro på frykten… slutte å tro at du har en reell grunn til å være redd. Det du egentlig ER, er uknuselig… ergo er frykten irrasjonell. Allikevel forbauser det meg stadig hvor redde vi har blitt. At vi ikke en gang er villig til å prøve og lytte til en som har funnet lykken. Vi velger heller å forbli idet som er kjent og kjært for oss… fordi det som er kjent og kjært, det jeg allerede vet, DET er trygt. I alle fall er det DET vi sier til oss selv. Det som er ukjent… det er utrygt og dermed god grunn til å frykte. Vi ser på oss selv som noen skjøre vesener som må skjerme oss fra livets stygge side. Og i beste fall såvidt tørre å håpe at det lander noen lykkedråper på meg et par ganger i løpet av livet.

Når jeg deler veien til lykken, opplever jeg stadig å møte på tvilerene som er så sterke i sin tro at de er villige til å diskutere heftig med meg for å overbevise meg om at jeg tar feil. Jeg var en sånn tviler før jeg… jeg VET hvor ufattelig blind det går an å bli fra å se lykken. Det overrasker meg allikevel at de ikke stopper opp og ser hva de driver med. De sier at det er tull og fanteri det jeg formidler. Hvorfor i all verden skulle jeg gidde å gå rundt å prøve å spre tull og fanteri? Hva får jeg ut av det? Jeg har vært deprimert i 20 år.. helt til jeg skjønte at DET var tull og fanteri. At lykken alltid bare var en tanke unna meg… så da jeg fant den. Klart jeg vil dele den med alle!! Nå har jeg hatt den i 1,5 år… det er bare helt fantastisk.

Den fantastiske gode nyheten er at det er ikke sant… at vi er noen skjøre vesener som må skjermes oss fra noen stygg side av livet og at vi i beste fall kanskje bare kan oppleve lykken av og til. Lykken er alltid tilgjengelig, bare ikke på den måten som du har forventet det hittil. Men du må tørre å se igjennom frykten din. Tørre å ikke høre på frykten. Tørre å slippe ut det naive barnet i deg som så gjerne vil, som håper, som har masse godt å komme med… men som du er så redd for og som du beskytter alt du kan. Barnet, som du ikke slipper ut for å leke. For livet ER en lek… hele livet er en lek.

KOM UT OG LEK MED MEG!

Du kan aldri bli ødelagt eller feil… dog du kan tro at du er det. Det er en vesentlig forskjell. Du, den egentlige deg, er alltid hel. Helt siden du ble født. Det har aldri vært noe galt med deg… bortsett fra i tankene dine. Tanker er ikke sannheter. En tanke er ikke sann bare fordi du har tenkt den. Tanker er flytende, de kommer og går. Du er der hele tiden. Du er ikke tankene dine.
Følelsene vår kommer fra hvilke tanker vi tror på i øyeblikket. Ingen følelser er feil eller ødelagt, de har forskjellig form. Det finnes ingen grunn til å være redd for noen av våre følelser. Vi er skapt til å føle og dermed også tåle alle følelser. De kommer og går med tankene våre. Du er ikke følelsene dine.
Handlingene dine i hvert øyeblikk er ditt beste valg som du forstår i øyeblikket… basert på tankene og følelsene i øyeblikket. Du er ikke handlingene dine heller. De varierer fra øyeblikk til øyeblikk.

Hva kommer før alt dette… Hvor kommer alt dette fra? Hvordan skapes det? Hva har du definert deg selv som?!
Fra her jeg står… Er du perfekt, akkurat som du er… og du har alltid vært det!

Lytt til forfatteren: