Hva kan vi gjøre?
En ny tragedie har funnet sted. Det utkjempes en krig. En krig som er relatert til religion, verdier og kultur. Personer med ulike kulturelle verdier kjemper hver sine kamper. Hva skjer når mennesker blir provosert og sint, fordi noen ikke er enig?

Jeg tror de aller fleste har et snev av følelsen av å ville at andre skal være enige i at vi har rett, på ett eller annet tema. Noen temaer kan være store, andre små. Noen er rettet mot religion, andre mot vitenskapen, og igjen andre mot f.eks. regler. Vi har en «sånn er det bare» holdning. Det er ikke noe å diskutere, alle bør vite at det er rett.

Hva er det som er rett?

Vi har lært en tanke, en logikk, en regel. Vi har lært det via kulturen, via verdier, fra familie, fra venner, ved egen refleksjon. Og, det sitter! Det er blitt en fasit.

Men, hva er ”sånn er det bare” holdningen?
Jo, det er en sterk overbevisning, en tro. Ja, det er faktisk det, men hva er nå en sterk overbevisning/tro? Jeg kaller det et konsept.
Og hva er et konsept? Konsepter er en rekke tanker som er satt sammen til en pakke, som på den måten omfavner et tema, en ide.
Det vil si at konsepter er en sum tanker.

Tanker… hva er tanker?
Tanker er i grunnen illusjoner.

Hvordan kan jeg kalle tanker/meninger for illusjoner?
I utgangspunktet så er alt som skjer helt nøytralt. Vi har sanser som registrerer farger, lyder, temperatur, etc. Bevisstheten kan fargelegge uendelig mye mens vi oppfatter kun en liten fraksjon av det som foregår. Den fraksjonen vi får med oss er godt styrt av vårt fokus, våre forventninger og våre sannheter. Den er altså ikke nøytral, men vår personlige oppfatning.

I tillegg så har vi tillært oss å tillegge det vi ser og hører en mening.
Noe har fått en positiv mening, mens annet har fått en negativ mening. Noe har fått en mening om at det er riktig, at det er sant.
Summen av dette er at de aller fleste mennesker har laget en slags indre film, eller forteller en historie til seg selv som spilles av som et drama, positivt eller negativt eller nøytralt, avhengig av meningen som er tillagt hendelsen.

Når vi har en sterk tro eller overbevisning, så er det en tanke som har satt seg. Noen tanker, konsepter, er så store at mye av livet hviler på dem. Har den fått stor mening i miljøet vi forholder oss til så er det liten interesse av å undersøke den nærmere, for å se om det kan være noen svakheter. Dersom den skulle stå for fall vil det være vondt. Kanskje det har vært en pilar i livet. Hva kan gi støtte om den faller? Mulighet for å miste pilaren gir rom for frykt.
Jo større mening, jo større frykt.

Når det foreligger tanker som gir opphav til frykt vil kroppen reagere med å frigjøre stresshormoner. Kroppen gjøres klar til en av følgende tre responser: kamp, flukt, eller passivitet, også kjent som fight flight or freeze.

Kamp er en naturlig respons på frykt.
Frykt kan oppstå når
verdier og overbevisninger blir utfordret.

De fleste tar det ikke lenger enn til en heftig diskusjon, men vi ser og at det til tider går lenger enn det.

Alle reagerer ikke med kamp eller aggresjon. Alle har vi til tider tunge tanker. Vi kan alle bli sinte og såret, og kanskje til og med ønske noen død. Forskjellen er merkbar mellom de som har mest kjærlighet i tankene sine og de som har mest frykt i tankene sine. De som har mest kjærlighet vil raskt gi slipp på tanken, kanskje til og med le av den. De som hovedsakelig lever med frykten vil lettere tro på tanken sin (som lett kan være aggressiv), og muligens oppleve noen av tankene som beskjeder som burde følges opp.
De som lever i frykten vil ofte fôre tankene sine, holde dem gående. Måter de gjør det på er via indre dialoger eller filmer som går langt utover det som realiteten har vist dem. De går på den måten inn i en fantasiverden, en illusjon av virkeligheten.

Frykt gjør vondt.

Når noen tuller med våre sannheter, så kan vi fort lede oss over i en fryktsituasjon. Og hvis man til daglig ikke lever i kjærlighet, tar negative tanker raskt overhånd.
Tanker kan overdrives for å rettferdiggjøre vårt standpunkt. Når det skjer så tar handlingene våre en retning som ikke støtter opp om kjærlighet. Dette skjer ikke bare blant ekstremister, men også hos hver og en av oss til tider. Tenk på hva som provoserer deg, legg merke til hva du forsvarer og hva du tenker om den andre personen som mente noe helt annet enn deg. Hvor langt gikk tankene dine? Hvordan var handlingene dine, var de styrt av kjærlighet eller sinne? Hvordan føltes det etterpå? Mener du at du hadde rett både til dine meninger og handlinger, eller var du lei deg etterpå?

Neste gang noen ytrer seg om noe du er helt uenig i, så husk at det bare er tanker, både hos deg selv og den andre personen. Hvis vi forstår hvor tankene kommer fra og hvor ufarlige de er i sin grunnatur vil vi bedre forstå både oss selv og andre mennesker.

Tanker er ikke riktige eller feil,
de er bare tanker.

Skjønt de er en del av din forståelse av verden der og da.
Vi har alle vår historie som legger grunnlag for våre meninger. Fremfor å bruke tid på å krangle fordi vi har ulike historier, kan vi heller bruke tid på å utforske disse historiene. Er de fortsatt relevante for deg utenom på tankestadiet? Hva har endret seg som gjør at du kan se på det med nye øyne, og kanskje få nye innsikter. Slikt kan bli en spennende reise ut av.
Dersom du mener det er behov for handling, vent med å handle til du er rolig og reflektert og ser hele bildet, og da du vil kunne handle ut i fra kjærlighet.