Det går en fin linje mellom at perfeksjonisme blir et uoppnåelig gjøremål i alt, til at man innser at vi alltid er perfekt i hvert øyeblikk. Vi gjør alltid det beste vi kan. I hvert eneste øyeblikk… Etterpå-klokskap gir ikke mening hvis man bruker det til å hakke på seg selv, eller andre! For da er du i et nytt øyeblikk og du ser noe du ikke så i det forrige… I dette nye øyeblikket vil du igjen gjøre det beste du kan, utifra det du ser akkurat da. Vi er i konstant endring… så lenge vi er i live, så er vi i endring. Det å forstå dette vil betyr at dårlig samvittighet og fokus på å fikse seg selv ikke gir mening lengre. Og vi kan i stedet begynne å leve livet frie til å være den vi er når vi er det. Det fine er at perfeksjonisme, er noe vi allerede er. Det ligger default i oss å alltid gjøre det beste vi kan, utifra hva vi ser i øyeblikket.

Vi er alltid bare én tanke unna en ny tanke. Ergo er vi bare én tanke unna en ny opplevelse.

Det betyr at vi hele tiden er bare én tanke unna å kjenne lykke og velbehag. Og hvis du tror den tanken er «jeg er lykkelig» så tar du feil. Istedet er det tanken om tankeløshet. Det betyr ikke at du ikke har tanker, men det betyr at du ikke henger deg opp i eller blir forurenset av tankene du har.

Dette er ikke en tilstand du kan gjøre, f.eks ved meditasjon, mindfullness eller lignende. Det er ikke noe som kan læres. Det er den tilstanden som er der når vi ikke har gjort oss inn i en annen tilstand. Det er tilstanden som er! Når vi bare er. Når vi ikke tenker på hva vi er… vi bare ER. I denne tilstanden innser vi at vi alllerede har alt vi trenger og at ingenting er feil eller problematisk. Alt er skapt. Alt er tankeskapt. Jeg, som et menneske, kan ikke ha en opplevelse uten å ha tankeskapt den først. Dette er systemet som er livet, det går på autopilot. Det er den naturlige flyten bak livet. Den er der, hele tiden. Uavhengig om du er bevisst den eller ikke.

Hvis du nå sitter og tenker at dette er en beskrivelse for hvordan du bør være, så er du på villspor. Det er helt naturlig å tenke at vi vil vite hvordan oppnå noe eller hvordan skal man gjøre det. Vi har blitt så vandt til å alltid søke etter hvordan og å sammenligne oss selv med hva andre sier at man skal og ikke skal eller hva vi tenker andre er. Vi er så vandt til det, at vi fortsetter å gjøre dette helt ubevisst. Vi glemmer at det finnes noe annet i oss. Noe som er medfødt, noe som ikke tillæres eller gjøres. Noe som alltid bare er! Noe, som ingen av oss egentlig helt kan forklare. Og ser man dypt nok på dette som ER hos alle mennesker, forbi personligheten så finner vi at der fungerer vi alle sammen helt likt. Denne komponenten kan vi ikke ta og føle på men den er i oss, som energi. Tross alt er vi bare energi. Denne komponenten er opphavet til alt som skal skje, det er som prosjektoren som projekterer livet.

Det er her vår skapelse skjer. Herfra skapes alle våre opplevelser. Opphavet skapes her og passerer igjennom personligheten, egoet, intellektet og fornuften på veien ut til formen av opplevelsen det skal ta for deg i akkurat dette øyeblikket.

Derfor gir det ikke mening å prøve å forklare hvordan man bør være. Lage oppskrifter på hvordan oppnå det lykkelig liv. Prøve å presse andre inn i formen jeg har skap for perfeksjonisme eller andre tankeskapte konsepter. I skapelsen skjer det helt likt for oss alle… Og det skjer uten at JEGet egentlig har så mye å si om hva som skal skje. Derfor, å prøve å fortellet JEGet hvordan det skal være… blir å legge på flere lag oppå formen som allerede har tatt form.
Det vil i beste fall bare fungere som en kamuflasje og for JEGet vil den underliggende formen fremdeles eksistere. Derimot, hvis vi i stedet for å henge oss opp i formen som har blitt skapt, og heller ser mot der skapelsen skjer, vil vi finne svaret på alt vi noen gang vil trenge å vite.

Så dukker sikkert spørsmålet opp… «hvordan» ser jeg dette da?  Det er ikke lett å gi et godt svar på det. Jeg kan si at fokuset bak spørsmålet allerede peker i feil retning, så å prøve å svare på det blir som å gi mer kjøtt på beinet. Poenget er å se at det finnes ikke noe bein. Og som sagt, i det du ser hvor skapelsen egentlig kommer fra så vil du finnet svaret på dette spørsmålet også. Det er litt som høna og egget. Det svaret jeg har på dette vil kun være mitt svar og det som er riktig for meg i dette øyeblikket. Det er ikke nødvendigvis riktig for meg i morgen eller for noen andre. Formen som har blitt skapt er forurenset på veien ut, derfor vil det for alltid bare bli mer kjøtt på beinet. Det eneste jeg kan gjøre er å peke mot opphavet, mot hva som er vår menneskelige natur, helt uavhengig hvor vi kommer fra, hvordan vi ser ut eller hva vi er.

Dette er en forståelse som allerede er en del av oss når vi gir slipp på å lete etter hvordan, når vi slutter å forvirrer skapelsen for noe vi blir utsatt for og heller ser at den hele tiden skapes igjennom oss. Vi har vårt eget univers på innsiden, som skapes på nytt og på nytt i hvert øyeblikk. Enhver skapelse har et uendelig potensial, akkurat slik universet er. Det finnes ingen begrensninger annet en de vi selv kan skape, i øyeblikket.

Alt er bare funnet på…. av oss selv, helt uskyldig.

Dette gjør vi alle sammen, hele tiden, hvert øyeblikk. Og hvor mye vi invisterer i skapelsen som har skjedd i dens vei ut fra opphavet, har alt å si for utfallet.

Sitat fra Sydney Banks (fritt oversatt til norsk):