Noe av det vanligste mennesker gjør er å tilegne ‘ting’ en følelse. Noen kaller det verdi... som igjen er en følelse, som vi tror vi får «fra» denne tingen. Tilsynelatende ser det ut til at ting kan gi oss en følelse, men det er ikke det som egentlig skjer.

De færreste av oss klarer å se at det «fantastiske skapelsessystemet» som mennesket har innebygd, som har er så ekte for oss at vi tror at det er tingene som gir oss følelsen. Virkeligheten er faktisk at vi kan skape den følelsen i oss når som helst… helt uavhengig av den tingen, fordi ting er ikke kilden til følelser. Vi kan sitte på andre siden av jordkloden og tenke på en ting som venter på oss hjemme…. kanskje en pakke du har mottatt fra posten som inneholder noe du har kjøpt som du har ventet på. Og selv på andre siden av jordkloden… faktisk helt uvitende til om den tingen faktisk eksisterer på kjøkkenbordet ditt, bare fordi noen sa at de hentet pakken og har lagt den der, så kan vi føle en fantastisk glede over at vi endelig har mottatt tingen. Det er ikke tingen som er kilden til følelsene… det er våre tanker som alltid er kilden til følelser i oss. Vi blir ‘forført’ av innholdet i tankene og vi knytter følelsen til at den kommer fra tingen. Altså i sinnet, skapes koblingen om at denne ‘tingen’ gir meg ‘denne’ følelsen. Selv om ting aldri kan gi oss noen følelser.

Jeg kan huske første gangen noen kastet noe som var mitt uten å spørre meg. Jeg var 13 år, tror jeg, og ble rasende sint. Det var en te-kopp, som ja hadde et lite skår i seg, men som jeg brukte ofte. Som jeg var ekstremt glad i… som minnet meg om mamma. Det var min far som hadde kastet den. Følelsen det skapte i meg å innse at den koppen var borte for evig og alltid var som om livet mitt gikk i tusen knas. Og jeg trodde den gangen at det da var min far sin skyld at jeg følte dette siden han hadde kastet den. I det jeg fikk høre om det så masjerte jeg sporenstreks langt ut på jordet der han drev å pløyde, stoppet traktoren og ga han en skjennepreken uten sidestykke.

I mange år har jeg vært en samler av ting og tang. Jeg samlet på alt mulig rart: fyrstikkesker, lightere, servietter, mine gamle barneleker, bokklubb-bøker, DVD’er, CD’er, mine gamle eksamensprøver, mine gamle skolebøker, bilderammer, klistremerker og andre ting som var med i Donald blader, mat i fryseren, notebøker, strikkeoppskrifter, garn, hekleoppskrifter, stoff, penner, kjøkkenting, skokremer, hyller, blomsterpotter, hageutstyr, kofferter, bager, vesker, hårting, sminke, smykker, medisiner, gratispostkort, blomstervaser, treningsklær, sykkeltøy, glansbilder, klistremerker, kokebøker, kryssordbøker, papirdukker, barbiedukker, lamper og oppussingsobjekter, skattepapirer fra over 10 år tilbake, pyntegjenstander, sko, klær, gamle «krympede» klær, lønnsslipper fra forrige århundre fra alle jobbene jeg hadde hatt, sigarillos, brettspill, cocktail glass, Hard Rock cafe glass, alkohol, bilder, pappesker, musikkinstrumenter, pc-utstyr og tilbehør, pc’er, gadgets, magasiner, puter, plastikkposer, IKEA møbler, katteleker, bamser og kosedyr, penklær jeg ekstremt sjeldent brukte…

Dette er bare en brøkdel av hva som fantes i huset mitt. Hvor ofte jeg faktisk brukte disse tingene, vel det er en helt annen sak. Men allikevel, hvis jeg skulle kvitte meg med bare én av disse tingene så var det en kjempe utfordring… i mitt hodet. Mange av tingene var pakket i pappesker, og har ikke vært brukt på opptil 15 år. Andre ting har blitt pakket ned og ut i mange flyttelass opp i gjennom årene og i mellomtiden vært stuet inn i et skap og tatt opp plass.

Spørsmålene jeg stillte meg selv hver gang jeg skulle kaste noe var: «Kan dette brukes til noe? Trenger jeg det? Kan det brukes av noen andre kanskje?» og svaret var stort sett ja på minst 1 av de spørsmålene. Noe som førte til at det ble veldig vanskelig å kaste noe som helst. Jeg ble ekspert på å være kreativ på hva en ting «kunne» brukes til.

Dette var min virkelighet og det «fungerte» slik for meg lenge… særlig etter at jeg fikk et stort hus med veldig mye lagerplass og boder. Ting ble stuet inn i rommene og «ute av synet ute av sinn». Det kunne gå år uten at jeg tittet nedi enkelte av eskene. Og jeg kan love at jeg tenkte heller ikke på de tingene når jeg ikke så dem. Men når jeg fikk ånden over meg og skulle «rydde litt»… og faktisk begynte å kikke på ting. Ta opp en og en ting. Så kom alle de gamle tankene om tingen, eller minnene (også tanker) som jeg knyttet til tingene… og da ble det helt utenkelig å skulle kaste dem. For da hadde den plutselig en verdi, en følelse ved seg. Etterhvert begynte jeg også å legge merke til at «hmm denne esken har jeg bare flyttet med meg… år etter år». Tingene oppi bruker jeg ikke, men jeg klarer allikevel ikke å kaste dem. Jeg skjønte ikke hvorfor, så da bare fortsatte jeg å beholde det. Inn i boden med det og problemet var «løst».

Inntil jeg plutselig måtte inn i boden for å hente noe og jeg ble overrasket hver gang… shit var det SÅ MASSE TING HER DA. Var det SÅ ROTET BLITT HER INNE. Men så fort jeg lukket døra til boden så var det glemt igjen.

Etter hvert grodde rottet ut til de rommene jeg oppholdt meg i til daglig. Det ble en ny tilværelse og en ny opplevelse. For da dukket tankene oftere opp: «Her er det rotete. DU MÅ få ryddet i tingene. DU ER ET ROTEHUE. Du må skjerpe deg. Hva skal du med alt dette? Hvorfor får du ikke til å lage orden i rotet? Tenk hva andre synes om at du har det så rotete rundt deg? DU burde klare å holde mer orden?» osv osv. De kom hver gang jeg så tingene…

Da jeg ble sykemeldt pga av stress og utbrenthet var tankene om rotet av så dårlig kvalitet at da hadde jeg overbevisst meg selv om at jeg hadde blitt en «ekstrem samler». En sånn en som du ser på TV-serien Extreme Horders på TV3. Ok.. jeg var kanskje ikke SÅÅÅ ekstrem men allikevel, opplevelsen jeg hadde var at rotet kontrollerte meg og at jeg hadde mistet kontrollen. Hvis jeg ikke fikk ryddet opp i dette NÅ så ville huset mitt til slutt se ut som de på TVn. Jeg klarte ikke å kaste noen ting. Selv ikke ødelagte ting kunne jeg kaste lengre… for jeg kunne jo sikkert fikse den tingen og så var den helt fin igjen!!

Tiden gikk, og jeg fikk ikke gjort noe med rotet. Til slutt måtte jeg bare innse at jeg trengte hjelp. Så begynte jeg å spørre det offentlige etter hjelp, men der var det ikke noe hjelp å få. Omsider bestemte jeg meg for å holde et gedigent garasjesalg og bare prøve å få solgt unna mest mulig. Men jeg klarte jo fremdeles ikke å bestemme meg for hvilke ting jeg skulle selge eller beholde. Til slutt fikk jeg en idé om at jeg skulle spørre mine nærmeste venner om de ville komme hjem til meg og hjelpe meg å gå igjennom alle tingene, om så bare for å hjelpe meg ta avgjørelsen på hva jeg skulle gjøre med en ting, fordi jeg innså at jeg selv ikke klarte å ta den avgjørelsen alene. Jeg trengte en nøytral part til å hjelpe meg.
Jeg var livredd for å spørre, men kastet meg til slutt bare ut i det og lagde en hemmelig facebookgruppe og inviterte inn de nærmeste vennene mine. Innrømmet åpenlyst om at jeg hadde et kjempeproblem og at jeg trengte hjelp! Responsen var overraskende og veldig hyggelig. En etter en stillte de opp og kom hjem til meg og var med meg i mange timer mens jeg så igjennom alt jeg hadde. De stilte kritiske spørsmål om ting og pushet meg til å kvitte meg med mer og mer ting. Det var en utfordrende, men også rensende, prosess som jeg satte veldig stor pris på. Jeg lærte meg å kjenne vennene mine på nye måter og vi kom nærmere hverandre. Jeg hadde ekstremt mange tanker i hodet. Bare det å ha noen der som kunne si «du har jo ikke brukt den på 8 år… da synes jeg du kan prøve å selge den» var til stor hjelp. Selv om det også gjorde vondt.

Når jeg bærte ting ut i garasjen ble det tommere og tommere i huset. Og lenge hadde jeg en følelse av at det «manglet» noe. Men etterhvert som tiden gikk har det også blitt normalt for meg at bokhyllen faktisk kan ha plass til flere bøker. Den må ikke være overstappa med ting. Garasjesalget ble holdt og ble kjempesuksess, jeg fikk inn totalt over 10.000 kr. Jeg fikk solgt halvparten av tingene og resten kjørte jeg vekk til Fretex og andre organisasjoner som tar i mot. De ble strålende glade for alle tingene.

Prosessen jeg gikk igjennom for å gjøre dette var tidkrevende, utfordrende og skapte mange følelsesmessige svingninger. Det var en berg og dalbane-opplevelse som krevde veldig mye av meg. Det kan absolutt fungere å presse seg selv til å gjøre noe… uansett hvor vondt det er. Disiplin og tvang kan altså fungere, men opplevelsen var absolutt ikke veldig god.

I dag har jeg en helt ny forståelse for hvordan vi mennesker skaper våre opplevelser hele tiden. Det gir meg en helt annen forståelse for hvorfor det var så vanskelig for meg å kvitte meg med ting. Og en helt annen opplevelse av hva det vil si å kvitte meg med ting nå. Den nye forståelsen gjør hele prosessen veldig enkel, kort og effektiv. Lite stressende og lite krevende. Jeg har oppdaget hva som alltid er kilden til følelser og at ting ikke kan gi oss en følelse.

Det er tankene vi har om ting som skaper følelser, alltid! Og det er den gode følelsen som vi ikke vil gi slipp på… som vi blir redd for å miste hvis vi kaster tingen. Men hvis ting aldri ga oss en følelse, at det var tankene som ga oss følelsen, da kan vi ikke miste følelsen selv om vi kaster tingen. Vi kan ikke «miste» en følelse, i den forstand at vi aldri vil kunne føle den igjen. Følelser kommer og går.. de er ikke hva som gir meg verdi eller som gir mitt liv verdi.

Siden jeg før trodde følelsen kom fra tingen, ville jeg derfor ikke gi slipp på tingen. Selv om tingen kunne være en dorull… så kunne jeg tenke at jeg ville ha en stor verdi hvis jeg tok med alle dorullene på et juleverksted en gang og så ville alle de andre bli så glad for at jeg hadde det med. Dette ga meg en følelse av å ha verdi for noen, og da ble det også vanskelig å kaste dorullene. For det ble som om at jeg da kastet følelsen av å ha verdi. Det var en god følelse.

I dag har jeg ikke noe problem med å kvitte meg med ting. Vi trenger ikke ting for å føle oss bra. Det er ikke fra tingene følelsene kommer fra allikevel… de kommer fra meg. De blir skapt i sinnet… fra mine tanker. Helt ubevisst meg. I dag kan jeg ha det bra, selv om jeg har en dårlig følelse. Det er en merkelig kombo men også beroligende. Jeg trenger ikke lenger flykte fra de dårlige følelsene.

Kvaliteten på tankene mine avgjør hvilke følelser jeg får. Når vi forstår prinsippet bak dette som finnes i alle mennesker… blir det mer naturlig for oss å skaper mer av de gode opplevelsene enn de dårlige. Fremdeles ubevisst… og det skjer helt av seg selv. Det er i alle fall min erfaring så langt. Jeg hadde aldri trodde det var mulig… hadde det ikke vært for at jeg har opplevd det selv.