Noen ganger kommer det mennesker til meg som gjerne er veldig opptatt av å fortelle historien sin. De ønsker at jeg skal forstå stedet de er på og grunnen til at de har problemene sine, og de mener dette er pga av historien. Når de er ferdig med å fortelle er jeg ofte nysgjerrig og lurer på et par ting. Som; om de er villige til å slippe taket i historien sin, gjøre den mindre viktig, om de kan ha den i et arkiv uten å hele tiden ta den fram…

Reaksjonene på det kan være forskjellig. For noen er historien for viktig, den er en del av identiteten dems, den de er, det de forbinder seg med. Innholdet i historien deres er ikke så viktig for meg. Den kan ha mange former for uttrykk som er skapt gjennom livet, likevel er ikke innholdet viktig i seg selv for å ha det bra.

Det viktige er at det er en historie. Det er tankene om noe som har skjedd som vi fortsatt holder fast på, som vi gjentar, mater energi inn i og vedlikeholder.
Historiene har blitt viktige for oss. De videreformidler tradisjoner, kunnskap, følelser og minner. Noen har vi nytte av, de gir gode følelser og vi ønsker å ha dem. Andre historier tror vi gir oss identitet, at de forteller hvem vi er, de kan skape smerte, nedstemthet, angst eller depresjon.

Historier har ingen plass i «nuet». Akkurat nå i dette sekund er det ikke rom for historier, akkurat nå eksisterer kun «nuet» med sine reallife opplevelser. I nuet kan vi finne indre ro, lykke og kjærlighet. Akkurat nå er alt greit, i dette sekund. Historiene som tar oss bort fra nuet handler om fortiden vår, eller om framtiden. Eller sagt på en annen måte, de er tankene våre om en fortid eller framtid som vi bruker energi på å gjenfortelle for oss selv.
Denne gjenfortellingen skaper følelser i nuet, gode eller dårlige, det varierer.

Jeg peker i en retning som sier at innholdet i historien ikke er det viktige, vi har alle historier. Problemet kommer når vi ikke ser at det er historiefortelling vi gjør for oss selv, som setter i gang følelsen våre nå.

Vi tror at følelser er noe som bare kommer over oss, og vi skjønner ikke egentlig hvorfor. Vi har en dårlig følelse, og så prøver vi å finner årsaken gjennom noen nye historier eller gjenfortelling av gamle. Derfor er jeg nysgjerrig på om du er villig til å la historien din bli mindre viktig, om du er villig til å se i retning av at det er tankene dine om historiene akkurat nå som skaper følelsene dine akkurat nå.

Det som en gang skapte historien din var ekte da det skjedde, i et øyeblikk var det virkeligheten din. I etterkant henger tankene om denne virkeligheten igjen, illusjonen om at den fortsatt er virkelig nå.

Når vi ser illusjonen er vi fri. Når vi ser at tankene gjør et filmtriks med oss, der de spiller av en gammel historie og lar oss tro at den er ekte og sann akkurat nå.

Hvis vi er villig til å se en annen retning kan vi fortsatt ha en historie uansett hva det er, men vi ser at det er kun tanker. Vi behøver ikke å skape de om til en virkelighet nå, som en erstatning for den «ekte» virkeligheten vi lever i.
Forskjellen høres kanskje liten ut, men oppleves som enorm når vi innser hva tanker er, på et dypere nivå. Vi har frihet til å velge, se en annen retning, skape en annen framtid. Det kan være enklere enn du tror!