Da jeg stod i dusjen i dag slo det meg plutselig… hvordan i all verden klarte jeg å overse at det var jeg som skapte tankene om å være et mobbeoffer? Da mener jeg helt tilbake på ungdomsskolen, hvorfor så jeg det ikke??! Tanker som ble frø. Et frø som vokste opp til å bli en stor og stygg plante. Den planten tok jeg med meg resten av livet, over alt jeg var, i alle sammenhenger. Satte den foran meg så jeg skulle se den hele tiden. Alle mine tankesannheter stod skrevet på hvert blad. Jeg skal prøve å forklare.
«Jævla HORE!!»… dette er ordene som ble gjentatt i skolehverdagen. I dag kan jeg faktisk huske at i begynnelsen så tenkte jeg «hvorfor i all verden sier han det til meg?!»
Jeg var jomfru så det ga ikke mening for meg at jeg skulle bli kalt det. For bare en måned siden eller noe sånt så hadde han spurt om jeg ville være sammen med han. Jeg ville ikke, for jeg hadde ikke noen følelser for han. Jeg var bare 14 og gikk i 7.kl men jeg visste hva betydningen av ordet var. Etterhvert så eskalerte det til at han også spyttet på meg, sparket meg, slo meg… Han sa det ikke lavt, nei han skreik det høyt. Og lo rått… som om han hadde fortalt en ustyrtelig morsom vits. «HORE!!!»… mens han gliste fra øre til øre. De andre ungdommene i skolegården eller i klasserommet, forsvarte meg ikke. De så på… noen lo med, andre bare så på. Noen ganger svarte jeg tilbake… jeg husker ikke lenger hva jeg sa. For det har heller aldri vært fokuset i mitt hodet. Jeg husker heller ikke hvordan jeg resonnerte meg fram til at han hadde rett, men på ett eller annet tidspunkt så ble de ordene han sa helt sanne for meg. Jeg begynte å tenke om meg selv som en jente med ekstremt lite verdi.
Jeg var absolutt ikke populær i klassen, ikke var jeg av de peneste jentene heller. I alle fall ikke i mine tanker. Jeg var dog veldig skoleflink og gjorde det bra i de fleste fagene. Noen av lærerne var veldig snille og enkle å prate med. De sa ikke stygge ting til meg… så jeg syntes det var hyggelig å snakke med lærerne. Gjerne i friminuttene også… sett i ettertid så var nok det kanskje et skjulested. For da slapp jeg unne han med alle de stygge ordene. Men da lærerne ikke var der lengre… «Jævla GULLUNGE! Slutt å smisk med læreren!». Jeg fikk svi for mine handlinger. Flere av guttene i klassen var lei av at jeg hadde alle svarene og var så god venn med lærerne. Noen gang stengte de meg inne på bøttekott, eller bak en dør. Kastet ryggsekker over døren så jeg fikk de i hodet. Jeg husker ikke lenger akkurat når det skjedde at jeg resonnerte meg frem til at denne oppførselen hos andre måtte bety at det var noe galt med meg. At jeg gjorde noe feil, at jeg var verdiløs. At jeg ikke var verdt å få hjelp.
De populære og peneste jentene i klassen fikk mye oppmerksomhet, særlig blandt gutta. Jeg var misunnelig på dem og jeg prøvde å være vennlig mot dem. Men siden jeg ikke hadde «COOL!» stempelet men snarere «MOBBEOFFER» stempelet så var ikke jentene spesielt interessert i å omgåes med meg. Men innimellom kunne de være veldig snille og hyggelige. Gi meg komplimenter… og lure på om jeg kunne hjelpe dem med leksene deres, for jeg var jo så flink!! Spesielt på tentamen og eksamen så var de kule jentene veldig glad i meg og ville veldig gjerne sitte ved siden av meg. De skrev lapper eller hvisket til meg og spurte om svarene på oppgavene. Jeg husker ikke hvorfor jeg tenkte at jeg MÅTTE hjelpe dem. Heller ikke hvorfor jeg tenkte at siden de bare ville ha hjelp til skolearbeidet og ikke ville være med meg ellers, måtte bety at jeg, min personlighet, var verdiløs og at jeg ikke hørte hjemme her på jorda.
Dagene i 7.klasse føltes uendelig lange. Det var en stor overgang å bytte fra barneskolen til ungdomsskolen. Mange nye medelever, større klasse, nye lærere, tøffere tone blandt elevene. Jeg var også innflytter til bygda så kjente ikke mange der i utgangspunktet. Skoleåret ble omsider ferdig og sommerferien var en etterlengtet pause.
I dag, skjønner jeg hvorfor det var naturlig for meg å fortsette å tenke på mobbingen igjennom hele sommeren. Jeg pleide denne stygge planten som hadde begynt å få mange blader allerede. De mørke tankene fikk plass til å vokse seg store. Jeg mistrivdes uansett hvor jeg var.
Jeg grublet mye, særlig på hva det var jeg hadde gjort galt. Jeg fant mange mulig svar på det spørsmålet, men ble aldri helt fornøyd for det passet liksom ikke. Kanskje var det fordi jeg var stygg, kanskje var det fordi jeg ikke hadde kule dyre merkeklær. Kanskje var det fordi jeg hadde for store bryster. Kanskje var det fordi jeg var en dritt.
Disse tankene, tok jeg til meg som sannheter. I dag skjønner jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Det gir ikke mening lengre, nå som jeg har skjønt at det er akkurat DETTE som skaper vår opplevelse i livet. Fordi jeg har skjønt det så tar jeg ikke de tankene seriøst lengre.
Hadde det vært en gutt med tourettes som gikk rundt og kalte meg hore, så er jeg rimelig sikker på at jeg ville kommet frem til en annen konklusjon. Jeg hadde nok også blitt fortalt av både pappa og lærere at han gutten der har en sykdom som gjør at han sier de tingene han sier. Han mener ikke noe vondt med det og det har ikke noe med deg å gjøre.
Jeg begynte i 8.kl. Det ble tyngre og tyngre å stå opp om morgenen for å gå på skolen. Pappa ble sintere og sintere på meg for at det var så vanskelig å få meg opp av senga, for at jeg skulle rekke skolebussen. Innimellom rakk jeg den ikke, og da ble han veldig sint, for at han måtte kjøre meg til skolen. Han var bonde og hadde begynt arbeidsdagen for flere timer siden, men måtte stadig vekk inn for å vekke meg. I dag kan jeg forstå at det var slitsomt for han å måtte komme inn mange ganger for å få meg opp av senga, mens han egentlig prøvde å gjøre jobben sin. Greia var bare at jeg hadde ikke lyst til å dra til skolen. Det var ikke noe gøy å være der. Men jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle fortelle dette til pappa… for hva ville han si om jeg fortalte at jeg ble kalt HORE. Kanskje ville han bli enda sintere på meg. Noen ganger spilte jeg syk… og etter at jeg fikk mensen så fikk jeg virkelig et trumfkort. Det funket hver gang! Jeg hadde egentlig ikke så vondt… men ble veldig god til å late som for å slippe å dra på skolen.
Jeg husker ikke akkurat når det skjedde at jeg bestemte meg for å tro på tankene om at det var min skyld at jeg ble kalt hore. Jeg sluttet å kjempe imot… jeg prøvde mest å gjemme meg. Løpe inn på jentedo når jeg så at han kom gående i gangen. Noen ganger hjalp ikke det heller, for han kom inn på jentedoen også. Det som stort sett funket best var å bli sittende på pulten i friminuttene. For de fleste ville gå ut. Så da kunne jeg heller sitte inne i friminuttet og gjøre leksene. Han var alltid så tøff når han kom inn i klasserommet og liret av seg «Sitter du her jævla hore!» Kanskje tok han noen av tingene mine, boka mi, kastet penalet i søpplekassa, gjorde narr av tingene mine, dyttet meg ned av stolen. Helt til læreren kom inn… da gikk han å satte seg på plassen sin.
Etterhvert så skapte jeg en ny sannhet om at min oppgave i livet var å gjøre det riktige, det andre forventet av meg. Og det ble min jobb å finne ut hva andre forventet av meg. Jeg lærte meg selv å skanne situasjoner og tolke hvordan jeg skulle oppføre meg. For gutter syntes det å være at de ville bare ha kroppen min. Det måtte jo være sant for de samme gutta som kalte meg hore, sparket og slo meg… de kunne også finne på å dra meg inn i et mørkt bøttekott og ta seg friheter mens noen holdt meg fast. Det skjedde også oftere og oftere at jeg kunne stå i gangen og plutselig kom det en hånd bakfra som tok tak i brystene mine og klemte hardt. De kunne holde meg sånn lenge, mens jeg kjempet alt jeg kunne for å slippe fri. Av og til var det en av de kule, kjekke gutta… og da syntes jeg egentlig det var greit. Dette ble også en bekreftelse på meg at det var min skyld og at jeg egentlig ba om det selv. Jeg vet ikke hvorfor jeg bestemte meg for å tro at jeg hadde gjort meg fortjent til den typen behandling og at det ikke var noe jeg kunne gjøre for å stoppe det. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke var inne på tanken om å slå tilbake… eller skrike høyt. Men jeg tror det var fordi jeg trodde på tankene mine om at jeg hadde null verdi. Derfor kjempet jeg heller ikke for min verdi, men lot meg trakasere.
Selv om jeg etter ungdomsskolen aldri har møtt på han som startet å kalle meg hore, så tok jeg det ordet til meg og alle tankene jeg hadde rundt mobbingen, og tok det med meg videre i livet. Som denne stygge planten som jeg MÅTTE ha med meg over alt og som jeg MÅTTE gi næring til. En konstant påminnelse på alt det vonde jeg hadde vært igjennom. Det kom stadig vekk nye blader på planten. Den ble filteret jeg opplevde livet igjennom, hver dag, i 20 år… før jeg så at dette var bare en enormt stygg plante som jeg selv hadde skapt og som det bare var jeg som hadde bestemt at jeg måtte ha med meg overalt.
I dag, ser jeg på dette som selvpining på høyt nivå. Ubevisst så klart… hadde jeg skjønt den gangen hva jeg har skjønt nå så hadde historien vært en helt annen. Jeg hadde ikke tenkt at det hadde noe med meg å gjøre hva han kalte meg. Jeg hadde skjønt at det hadde med hans indre verden å gjøre og at han mest sannsynlig ikke hadde det så bra selv. Jeg hadde ikke gått rundt å tenkt at jeg var verdiløs. Jeg hadde vært glad og sprudlende, jeg hadde vært meg selv, sammen med de som var gode. Jeg hadde driti en lang marsj i de «kule» jentene som ville ha skolehjelp av meg. Jeg hadde sett hvor usikre de var og at de var livredde for å bli hakket på slik jeg ble. Jeg hadde fortalt pappa at det er en teit gutt i klassen som ikke har det så bra med seg selv og som tar det utover meg med å slå, sparke og spytte på meg og kalle meg dumme ting. Jeg hadde fortalt lærerne at han gutten trenger hjelp. Jeg hadde slått ned de som tok seg friheter med kroppen min… likt skal være likt. Skal de ta seg friheter med min kropp gjør jeg det samme med deres. Jeg var faktisk ganske sterk, fordi å bo på gård betyr en del fysisk arbeid. Jeg hadde skjønt at de som stod å så på og ikke gjorde noe, gjorde det fordi de var stive av skrekk og redde for å bli neste offer. Og aller viktigst… Jeg hadde vært stolt over at jeg er den jeg er. Stolt over at jeg kan forstå at hans oppførsel, ikke hadde noe som helst med meg å gjøre. Jeg hadde sluttet å prøve å endre min væremåte eller min klesstil. Jeg hadde ikke følt noe behov for å bli sett og anerkjent fordi jeg hadde anerkjent meg selv, og det er nok. Jeg trenger ikke noe fra andre, så lenge jeg er god mot meg selv.
Jeg hadde visst at MIN verdi kommer ikke fra andre eller fra utenfor meg selv… det er KUN jeg selv som kan sette den.
Effekten av forståelsen: Frihet!
Hvis jeg skulle gå enda dypere inn i forståelsen så hadde jeg skjønt at vi alle skaper våre opplevelser fra innsiden… avhengig av kvaliteten på tankene våre. Det er sånn vi er ment å oppleve livet. Det er sånn vi er skapt. Jo da, jeg hadde sikkert syntes det var kjipt å bli kalt stygge ting… men jeg hadde visst at den opplevelsen kommer fra meg og kvaliteten på tankene mine. Ikke fra han gutten. Og så lenge jeg ikke gir den tanken mer næring enn den har fått så vil den forsvinne og en ny tanke få plass.
Jeg er utrolig takknemmelig for at jeg har skjønt dette nå. Selv om det tok meg 20 år… så gjør det ingenting. For det er nesten som om opplevelsen av fortiden er hvisket bort. Det jeg har fokus på er opplevelsen jeg har i øyeblikket. Og siden jeg ikke lenger er et mobbeoffer i mine tanker… så er det nesten som om at jeg aldri har vært det. Jeg har kasta den stygge planta. Så enkelt var det faktisk, å gå fra alvorlig deprimert til fantastisk glad. Jeg var hele tiden kun én tanke fra å ha det bra.
I dag, har jeg et helt annet syn på hva det betyr å være et mobbeoffer. Før trodde jeg det var et stempel jeg fikk av andre. I dag ser jeg at det bare er et ord… på samme måte som «lampe» er et ord. Det er mine tanker om det ordet og at jeg trodde på de negative tankene som gjorde meg til et mobbeoffer. Det er ikke snakk om å finne hvem som har skyld… det er snakk om å se hvor opplevelsen skapes.
Å være, eller ikke være… et mobbeoffer. Den makta ligger hos meg! Ikke hos de som mobber. De kan aldri få meg til å føle noe som helst. Mine tanker om hva de sier og gjør får meg til å føle noe.
En bevisstgjøring hos meg, mobbeofferet, var det som gjorde den store forskjellen. Så lenge jeg trodde at mobbingen kom utenfra meg selv og dermed også utenfor min «kontroll»… så levde jeg i helvetet. Da jeg innså at den kun kom fra meg selv, at jeg ikke trengte å tro på alle tankene mine, så var jeg øyeblikkelig fri!
For meg, er denne forståelsen eneste måten vi får slutt på all mobbing. Det å se at opplevelsen av offerrollen starter ikke hos den som mobber. Hendelsen har skjedd, vi kan ikke endre fortiden, men vi kan endre vår opplevelse av den nå.
Slik stopper vi Mobbing!
Vi trenger å få inn plass i skolen til bevisstgjøring av hvor vår opplevelse av livet skapes. Denne forståelsen er nøkkelen til alt, ikke bare for mobbing! Det er et skifte i vår bevissthetsnivå som vil forandre våre opplevelser. Det hjelper ikke å peke på den som mobber. Hvis det var sant så burde jeg jo sluttet å følte meg som et mobbeoffer da jeg flyttet langt vekk og aldri så han igjen… men jeg tok jo med meg den stygge planta på flyttelasset.
Jeg er sikker på, at om jeg hadde snakket med han i dag… så tror jeg ikke at hans opplevelse av det som skjedde ville vært at han mobbet meg. Han ble nemlig mobbet selv og fikk juling av de andre gutta. Min teori, er at han følte seg bedre når han mobbet meg for da var det flere av guttene som lo med han og ble med på «leken». Jeg tror ikke han var voksen nok til å forstå at jeg kunne oppfatte det som trakasering. At jeg skulle ta det så personlig eller at jeg ville bære det med meg som en stor stygg plante for resten av livet.
Hvorfor de andre gjorde det de gjorde er uansett likegyldig. For det er ikke der svaret ligger. Svaret har alltid vært inni meg… jeg måtte bare ha noen til å peke meg i den retningen først. Hvis jeg i dag får en tanke om at… «nå gjorde jeg noe feil«… så tar jeg ikke den tanken seriøst. Faktisk kan jeg le av den fordi jeg kan huske tilbake til da jeg ble deprimert av den tanken. Da jeg gravde meg ned i den tanken fordi jeg ga den næring. I stedet, lar jeg tanken gå og det gir plass til en ny tanke.
Før følte jeg meg som et brunt vissent blad som ble kastet rundt hit og dit. Nå har jeg slått røtter og blitt et stort og vakkert tre, som står støtt i all slags vær og vind.
Det kan høres ut som om at jeg sier at dette er en jobb jeg må gjøre med tankene mine og noe jeg gjør bevisst. Det er det ikke! Det skjer naturlig, basert på min dype innsikt i forståelsen om hvor opplevelsen av livet kommer fra. Alle tanker er nøytrale… inntil jeg gir de en mening. Dette er ikke noe jeg kan kontrollere. Men det å vite AT det er bare DET som skjer… er nok for at opplevelsen kan gå fra å være et mobbeoffer… til å være fri!