Før var det disse tankene som hadde fokus og føltes som det eneste valgene man hadde:

Det gir bare ikke mening!

Når livets sanne natur åpenbarer seg, kommer en ny mening til syne. Der alt vi søker allerede finnes, og det er ingenting å gjøre for å føle lykken.
Den er allerede der!

Nå oppleves ikke livet alltid slik til daglig. Utfordringer, stressende miljøer, personlige konflikter, familiefeider, tidsfella….det som stresser oss mangler tilsynelatende ikke i hverdagen.

Åmestre det er en form for symptombehandling, der vi ikke ser på årsaken, eller skapelsen av problemet. For meg som terapeut og mentor blir det etter hvert helt feil. Symptombehandling er sjelden en god ide enten det gjelder kroniske muskelplager eller kronisk mentalt stress.
Vi må se hvordan det oppstår i utgangspunktet, først da finner vi varige løsninger. På samme måte som kroniske muskelplager har sine årsaker, og en viss kunnskap om anatomi, biokjemi og bevegelseslære er nyttig for å finne problemet, er også en viss kunnskap (eller innsikt) om hvordan vi bygger opp vår mentale verden nødvendig.

Den dagen vi ser at tankene våre er illusjonensom trigger følelsene, og bak tankene ligger det noe annet der vi kan finne ro, harmoni og trygghet. Til tross for at tankene våre skremmer vettet av oss noen ganger, så er det greit. Når vi vet at det er en illusjon. Vi trenger ikke ta den på alvor, og vi bør ikke gjøre det. Da gir det heller ingen mening å prøve fikse tankene, tenke noe annerledes, fjerne noe, tilføre noe, eller noe annet tankemessig som skal endre tilstanden vår.

Når vi ser illusjonen kan vi være komfortable i det ukomfortable, for vi vet at det er ok. Vi har uansett en trygghet i livskraften bak tankene,som ingen kan ta fra oss, og som følger oss gjennom hele livet.