Har du noen gang vært langsint? Det har jeg. Det var mer utpreget da jeg var barn, men det har nok sittet i til en viss grad over i voksenlivet, men da vises det på en annen måte.

Har du lurt på hvordan du gjør det, gjør langsint? Det hadde ikke jeg, inntil for kort tid siden. Da hørte noen snakke om hvordan vi kun kan erfare våre tanker. Vi kan faktisk ikke erfare annet enn det vi har fokus på, det vi tenker eller har tankesatt. Videre, tror jeg det var snakk om å gi slipp. I hvert fall, når jeg satt der, så innså jeg plutselig hvordan jeg klarte å være langsint, «gjøre» langsint. Og så tenkte jeg nå at jeg vil dele den innsikten med deg. Kanskje du kan se noe nytt du og.

Det hele starter med å bli sint. Det er jo flere veier dit, men det handler ofte om å ikke få som en vil, eller oppleve at en blir urettferdig behandlet, eller ikke sett. I alle fall ble jeg sint som barn. Jeg ville demonstrere overfor mine foreldre at det som hadde skjedd var blodig urettferdig. Jeg går sint og sur inn på rommet mitt. Der sitter jeg og skal være sur i mange timer. «Jeg lider, bare så dere vet det!» …var vel beskjeden jeg forsøkte å sende til mine foreldre. De brydde seg ikke så veldig, og antok vel at det ville gå over og livet ville være tilbake til det normale ganske snart. Det er jo det foreldre ofte gjør.

For meg som satt sur på rommet mitt,

ble det en slitsom jobb å skulle forbli sint.

Etter 5-10 minutter så kunne jeg jo glemme at jeg var sur, for det krevde faktisk at jeg stadig holdt på tanken om hvor urettferdig jeg var blitt behandlet. Så lenge jeg holdt på tanken var det ikke lett å leke eller pusle med noe annet.
Jeg er ganske sikker på at jeg av og til glemte meg litt, og livet begynte å se lysere ut. Men, når mor kom for å sjekke om alt var ok, da husket jeg kjapt hvorfor jeg var gått på rommet mitt. Da kom det sure, langsinte trynet frem igjen. Og så fikk jeg mulighet for å holde på tanken enda en stund. Og jo sintere og surere jeg var, jo mer tap var det for meg å komme blid og fornøyd ut igjen, og la gjort være gjort. Jeg hadde investert for mye. Jeg måtte virkelig huske den blodige urettferdigheten jeg var blitt begått. Så lenge jeg husket den kunne jeg være sur. Kjenner du igjen deg selv eller noen andre?

Jeg kunne til tider glemme tanken om hvorfor jeg var sur. Det er nemlig helt naturlig for alle mennesker å gå tilbake til gleden, bare vi slipper den til.

Jeg jobbet veldig hardt for å ikke slippe den til ved å holde på tankene som gav meg den urettferdige opplevelsen. Ikke rart jeg var sliten. Selvsagt så endte jeg med å gi meg etter en stund, og livet var i grunnen greit igjen. Jeg gav opp å holde på tankene, og lot det være plass til noe annet, noe bedre. Neste gang du selv er sint over lengre tid. Legg merke til hvordan du tviholder på tankene – det er urettferdig. Du er overbevist om at du har rett – jeg vet jo tross alt hva som er rett og galt. Det er jo noe alle burde se. Dersom du lar de gå, gir slipp på dem, eller slutter å bry deg om dem så vil du se at du kommer tilbake til en mye bedre velvære tilstand mye raskere.

Det spiller ingen rolle hvem som har rett eller ei. Det viktige er at du har det bedre. Og jeg kan love deg at det er verdt et forsøk!

Var dette kjent? Skapte det noen følelser eller tanker i deg. Legg gjerne inn en kommentar.