Vi hører ofte folk si og vi sier det selv også, at vi har masse å være takknemlige for. Og det vi remser opp er en hel masse materielle ting, som vi er takknemlige for og dette gir en følelse av tilfredshet når vi «tenker» på det. Og det er ikke noe galt i det, men når vår forståelse for hvor våre opplevelser av livet kommer fra er bygget på en uskyldig misforståelse, så er det kanskje ikke så rart at vi mennesker strever og søker etter tilfredshet i våre omgivelser. Hvorfor gjør vi det? Jo vi er lært opp igjennom livet at ved å oppnå ting, så oppnår vi en form for tilfredshet. Og da er det ikke så rart at det er det vi gjør.

Men, om du ser litt nøyer på siste oppnådde ting, mål etc, hvor lenge varte denne følelsen av tilfredshet før du var på vei ut i omgivelsene igjen for å søke etter neste ting, neste mål for å føle tilfredshet? Hvor kommer følelsen av tilfredshet fra egentlig om det ikke var tingen, målet etc? Kanskje ikke derfra du forventer det?

Når vi tror at vi må oppnå noe for å føle tilfredshet, så settes det i gang en hel del tankestøy rundt det at vi ikke har dette nå, i nuet, i våre liv i dag.

Noen bruker strategier som positiv affirmasjoner og visualisering om å ha det nå, og til tider kan nok det virke som en boost, men mer en ofte skaper det bare et større gap fra hvor vi er nå til hvor vi ønsker å være.

Når vi har oppnådd det vi «trodde» ville gi oss tilfredshet, så slutter også tankestøyet om å ikke ha det. Og når tankestøyet legger seg, tuner vi inn til vår naturlige sinnstilstand som «ER» tilfredshet. Problemet er at vi gir kreditt til tingene, for følelsen og kan derfor ikke se at tilfredshet er noe vi er født med. Så om ikke alt for lenge begynner søken igjen etter å oppnå tilfredshet, for vi mennesker går igjennom forskjellige sinnstilstander hele tiden, da tanker er noe som kommer og går, det er tankes natur. Så tolker vi igjen at det er noe vi må ut å søke etter for å oppnå tilfredshet og dette blir en sirkel, som aldri tar slutt.