Leserbrev: Frihet til å være meg selv!

POSITIVE ENDRINGER: Irene Kristoffersen observerer at hun har blitt mer aksepterende, medfølende og empatisk ovenfor andre mennesker. Foto: Wenche Kittelsen

Jeg vil fortelle hvor takknemmelig jeg er for å ha «snublet» over dere og forståelsen av Enkelheten i livet! Det har faktisk gitt meg en innsikt i hvor lett livet kan være. Det vekker bare mer og mer i meg som en helt naturlig ting.
Det er et ordtak som heter: «slik dine dager er – skal din styrke være«. Det er vel noe med det å slippe til kraften uten å stoppe den ved å kontrollere eller analysere, og prøve å styre ting i den retningen vi tror er best, eller fikse det… Slik jeg gjorde. Bare tillate å la det skje. Jeg er veldig glad for at jeg «tilfeldigvis» ble ledet til denne forståelsen og at vi allerede ER det vi søker etter… bare vi åpner døra å slipper oss til. Utrolig interessant og meningsfylt å se og oppdage at JA dette stemmer. Slik er det!

Jeg har fra jeg var liten følt at jeg ikke passer inn og har strevd etter å finne min tilhørighet. Jeg har alltid vært veldig følsom, og ble stadig minnet på at jeg ikke måtte være så sårbar, så jeg mistet ganske tidlig troen på og kontakten med meg selv, fordi jeg trodde det var noe galt med meg. Det førte etterhvert til at jeg sluttet å uttrykke meg i frykt for å bli latterliggjort eller såret, og livredd for å bli sint fordi jeg var redd for konsekvenser, og at andre skulle bli sint på meg slik at det kunne oppstå konflikter.

Så jeg krøp inn i skallet mitt slik at ensomheten og tristheten i meg vokste.  Jeg «mistet» min egen stemme å ble mer usikker og bekymret.

Detsom var trist var mye lettere å ta imot enn gleder og jeg var en mester på å gjøre alle problemer mye større enn de var. Jeg dyrket de godt! Jeg kjøpte mer og mer at livet er ytrestyrt og ble avhengig av annerkjennelse utenifra. Jeg lot det påvirke meg og bestemme hvordan jeg skulle føle, reagere og være… Jeg levde ikke mitt liv, men alle andres. Sørget for at de rundt meg til en hver tid hadde det bra og jeg var den som skulle ordne opp. Det ble til at jeg mer og mer mistet min egen kraft – samtidig som jeg tok fra de andres ansvar.

Jeg var en såkalt «menneskepleaser» og satte meg selv bakerst til en hver tid.


Jeg har alltid hatt troen på at vi mennesker er mer enn bare det fysiske, og etter at jeg ble interessert i selvutvikling og startet på den stien hvor det var snakk om denne kraften i oss, var det DET som ga meg håp og lysten til å starte jakten etter denne kraften. Det gav mening i å tro at ting i meg stadig måtte jobbes med, fikses på og gi slipp på egoet for å komme meg lengre innover i meg selv… Til den jeg var.  Jeg ble opphengt i å tenke positivt og snu tankegangen for å føle det annerledes. Dette skapte bare mere undertrykte følelser i meg enn det jeg allerede hadde fra før!

En dag kom jeg «tilfeldigvis» over noen av innleggene på Enkelheten i Livet, om mobbing og depresjon og jeg lyttet til en video med Lisa-Marie. Jeg kjente en gjenkjennelse for denne enkle og naturlige måten å leve livet på… og plutselig kjente jeg hvor sliten jeg var bare av tanken på at ting skal fikses eller gjøres noe med til en hver tid. Den evige streben etter bedre helse, bedre liv, bli et bedre menneske. Å oppnå drømmer.

Alt dette jaget etter å nå noe til en hver tid, var faktisk like slitsomt som et hode fullt av bekymringer og frykt.

Det å skulle utvikle meg for å få kontakt med mitt åndelige vesen – kjempe med å gi slipp på egoet. Førte egentlig til at egoet forsterket seg og jeg fikk stadig noe nytt å jobbe med.

Da jeg leste mer om hvordan menneskets natur henger sammen var det som å puste lettet ut… Som å finne en nøkkel på et knippe som endelig passet til låsen. I mitt indre! Jeg var visst mer lukket enn jeg var åpen, mens jeg var helt sikker på at det var omvendt… 

Når hodet er fylt opp av mine egne tanker er tilstedeværelsen umulig. Denne oppdagelsen har kommet gradvis etter denne forståelsen, og jeg oppdager at sensitiviteten er ikke så slitsom lengre. Alt det jeg «tok inn» var i tillegg til mine egne undertrykte følelser. Ikke rart jeg har vært sliten eller at det har opplevdes kaotisk både innenfor og utenfor.

Målet mitt er ikke lengre at jeg til en hver tid skal føle meg bra... Men faktisk føle det jeg føler i øyeblikket, og at det er helt ok å tillate meg å ha tunge dager og perioder.

Det er faktisk veldig befriende. Det jeg opplever nå er at de tunge dagene eller øyeblikkene er ikke så tunge alikevel… Ikke slik det var før. Mitt reaksjonsmønster har blitt annerledes når jeg våger å uttrykke meg. Det er akkurat som at styrken i følelser (når de uttrykkes) blir lettere og lettere, som om de mister kraft. Jeg fikser ikke på noe for å føle det annerledes eller analyserer det, men hviler i det. Og jeg oppdager jammen at der jeg før reagerte med irritasjon og ble stresset så blir jeg ikke det lengre.

Jeg kjenner at jeg slapper mer av og finner ro i det uvisse og uforutsigbare.

Det handler ikke lengre om å ville ha eller ønske seg noe – jeg har det jo allerede! Etterhvert som jeg får mer selvinnsikt – avsløres ting egentlig av seg selv. Og det er så kult! Gamle trosmønstre som jeg har blitt sittende fast i faller sammen som et korthus.

Jeg har ikke funnet nøkkelen til alt her i livet, men det har åpnet opp for å se ting i et større og nytt perspektiv. Det er ikke sånn at jeg til en hver tid klarer å være i flyten og ikke falle tilbake i stresset, tankesurret og frustrasjonen. Men forståelsen minner meg på at når jeg vandrer tilbake i hodet mitt er det lettere å komme tilbake i tilstedeværelsen igjen… komme hjem i meg selv.

Det skjer stadig fler og fler aha opplevelser og gjenkjennelser. Ting jeg bare vet vekkes i meg.

Jeg tar ting mer som de kommer og er mer spontan og kreativ. Jeg er der for andre på en ekte og sunn måte og det merker også de rundt meg. At jeg er mer tilstede og ikke skal fikse eller alltid komme med råd og meninger. Og jeg ser at de også blir tryggere på seg selv og finner sine svar og oppdagelser.

Jeg ser ikke bare det som er trist lengre.
Jeg tar imot gledene også!

Jeg har mye mindre tankespinn og det handler ikke så mye om å forstå alt lengre – men å gjenkjenne og oppleve livet fra den dypere delen av meg, å se at jeg ikke trenger å ta alt så alvorlig, men flyte med livet så godt jeg kan. Jeg vet nå at mine opplevelser forandrer ingenting av den jeg ER. Jeg ER bra nok! Jeg vet at jeg har styrken i meg til å komme meg igjennom mine erfaringer, og at andre har i seg akkurat den samme styrken.

Når jeg tillater å ta ALT for det det ER. Uten å blande meg inn – blir det slik det er ment. Erfaringene mine får plass i min egen livetsbok for erfaring og visdom.

Jeg leste et sted noe så fint som: «Enkelheten åpner dørene til sjelens landskap«. Og det er faktisk helt sant! Å skrive i denne bloggen var litt skummelt… men helt ok… det også!! 😀Tusen takk <3 Hilsen Irene Kristoffersen.