Veien fra alvorlig depresjon, angst og utbrenthet til genuin livsglede

Hvis jeg ser tilbake på de siste 2 årene så tenker jeg at det må være den periode i mitt liv med størst forandringer av min indre verden. I den ytre verden er ting omtrent det samme, men min opplevelse av livet nå i dag kontra for 2 år siden kan nesten ikke sammenlignes. Nederst er en video hvor jeg snakker om den nye opplevelsen av livet. Først vil jeg fortelle i korte trekk hva som har skjedd.

Før… da var opplevelsen at alt var galt med livetfolk i livet mitt og med meg. Jeg var mislykket kom til slutt til det punktet hvor jeg følte meg så syk at jeg søkte om plass på Modum Bad, et psykiatrisk sykehus. Jeg var diagnosert med alvorlig depresjon og hadde fått utskrevet lykkepiller. Selv var jeg helt klar for å dø, men ønsket ikke å ta mitt eget liv, men jeg ønsket å være dø. Jeg ønsket at smerten skulle slutte. For det var så forferdelig vondt å leve. Jeg var deprimert og hadde vært det i mange år, utviklet angst og møtte veggen.. igjen… skikkelig.

Mørke tanker... skaper en mørk tilværelse
Mørke tanker… skaper en mørk tilværelse

Jeg fikk ikke plass på Modum Bad, begrunnelse: jeg var ikke syk nok!

DET var et realt slag i trynet når jeg var så langt nede som jeg var. Jeg ble henvist til DPS og der fikk jeg høre at jeg var for syk, for alvorlig deprimert, til at de kunne begynne noen behandling så de ville jeg skulle gå på lykkepiller til jeg ble bedre. Men for meg, var det ikke ønskelig å gå på medisiner. Særlig ikke med tanke på at jeg bare et halvt år tidligere hadde fått anafylaktisk sjokk av medisiner og havnet på akutten.
Jeg begynte allikevel på lykkepillene, men følte meg elendig og ikke til å kjenne igjen meg selv. Apatisk, konstant trøtt og langt fra meg selv og valgte derfor å sluttet på dem. Da ble jeg sett på som en vanskelig pasient som nektet å ta den behandlingen de ville jeg skulle.  Behandlingen ved DPS ble derfor avsluttet og jeg var igjen overlatt til meg selv.

Mye skjedde denne tiden men la oss spole frem 1 år. I løpet av året har jeg hatt samtaler med en 3P mentor som jeg jeg fikk tilbud om igjennom jobben min. Jeg har norges beste sjef og da det offentlige sviktet var han der, gang på gang og tok meg i mot. Ga meg nytt mot og støttet meg videre til neste førsk på å bli frisk. Å gi opp var ikke et alternativ. 3P mentoren var til stor hjelp, selv om det fremdeles gikk mye opp og ned.
Ting går litt bedre, selv om jeg fremdeles føler meg utbrent og sliten. Jeg er nå «bare» mildt deprimert og er på ny en runde innom en annen DPS avdeling. Denne gangen får jeg, etter å ha gått igjennom 2 utredninger av 2 ulike psykologer, diagnosen blandet personlighetsforstyrrelse, som betyr at jeg slo ut på flere av personlighetsforstyrrelsene og ikke mye på én bestemt type. Begge kom fram til samme diagnosen. Jeg blir tatt seriøst og blir tilbudt intensiv gruppeterapi, som er det eneste hva de kan tilby. Det er samtaleterapi 3 ganger i uken i 1 år med mulig forlengelse til 2 år. De aller fleste går 2 år… og så finner man evt andre muligheter etter det. Slik jeg oppfatter det er det de færreste som blir friske, det handler om å lære seg å leve med sine «utfordringer». Dette begynner jeg på.

Sammen med mentoren min har vi allerede snakket en god del om de tre prinsippene, hva som er vår menneskelige og tankens natur. Jeg har vært på seminarer og hørt på andre mentorer som snakker om den samme forståelsen med sine ord. Det er noe som gjør at jeg blir mer nysgjerrig på denne enkle forståelsen av livet og  jeg velger å ta noen onlinekurs og ser videoer, og leser bøker om 3P. Det høres for enkelt ut til å være sant… allikevel.. er det noe i meg som vil vite mer om det.

Jeg føler at det er noe viktig og riktig i 3P forståelsen, selv om jeg ikke ser det helt enda.
I løpet av året får jeg innsikter… innsikter som forandrer meg uten at jeg var klar over det.

Litt over 7 mnd etter at jeg startet gruppeterapiprogrammet hos DPS velger jeg å avslutte fordi jeg føler meg så bra at jeg ikke har behov for noen behandling lengre. DPS er så klart skeptiske men vi blir enige om at jeg avslutter gruppeterapien og fortsetter ut perioden kun med min personlige psykolog. Vi gjennomfører en ny utredning og denne gangen slår jeg ikke ut på noen av personlighetsforstyrrelsene. Jeg er nå diagnosefri og jeg er frisk!! Har følt meg fantastisk de siste månedene, så dette var ingen overraskelse for meg. Dog, DPS… var noe overrasket. Spesielt fordi mine svar var statistik bedre enn gjennomsnittsbefolkningen. Altså.. har jeg det bedre enn gjennomsnittsbefolkningen. Igjen… jeg er ikke overasket. Jeg har aldri tidligere følt meg så bra som jeg har gjort nå. Jeg ante ikke at det var mulig å ha det så bra heller.

Mye skjedde dette året også… Men hopper vi fram til i dag kan jeg nesten ikke tro at det er mulig å bli så glad i livet og oppleve livet på en sånn fantastisk måte som jeg gjør nå. Og tenker jeg tilbake ser jeg hvilke enorme skritt som har blitt tatt… Selv om det ikke har føltes sånn i øyeblikket. Det beste med det hele er at jeg har ikke gjort noe spesielt for å få det så bra.
Jeg har ikke jobbet med meg selv, skrevet lister, analysert alle tankene, prøvd å snu på tankene eller andre teknikker.

Jeg har bare fått en ny forståelse av hvordan vi mennesker egentlig fungerer. Det har ført til at endringene har kommet helt av seg selv, helt naturlig og uten nevneverdig anstrengelse fra min side.

Medisiner var ikke til hjelp for meg. Samtaleterapi og psykologi med ulike teknikkmetoder virket ikke for meg. Det å snakke om problemene fikk jeg ikke noe igjen av, snarer ble de mer virkelige og større av å snakke om de.
3P forståelsen peker mot at det hele er en illusjon og jeg har nå fått innsikten som har hjulpet meg å se illusjonene i mine tanker. De har ikke kontroll på meg lenger slik det var før og da jeg ble deprimert fordi jeg trodde på tankene mine. Nå lever jeg livet i naturlig flyt… slik vi alle er skapt til å leve livet… og det er fantastisk.

En mentor kollega, Marianne Kronkvist, har intervjuet meg om hvordan det siste året har vært. Hun har et nyhetsbrev hvor hun intervjuer ulike mentorer og mennesker som lever livet naturlig, uten betingelser. Jeg anbefaler å få det med deg.
Her kan du høre hvordan jeg har det, akkurat nå. 😀