Kunsten: Å venne meg til en annen tanke!

Starten på forvandlingen Foto: Lisa-Marie Thompson

«En mann vil være innesperret i et rom med en ulåst dør som åpnes innover, så lenge det ikke går opp for han å dra i døren istedet for å dytte.» – Ludvig Wittgenstein

Dette er noe jeg virkelig kan kjenne meg selv igjen i. Jeg kjenner på følelsene av fortvilelse og frustrasjon som dukker opp i meg i det jeg leser dette sitatet om og om igjen.
Det beskriver mange sitasjoner jeg har opplevd i livet mitt. Akkurat nå, sitter jeg mest igjen med tanker om at jeg har dyttet veldig veldig lenge… før det gikk opp for meg at jeg kunne dra i døra i stedet. Og nettopp utifra de tankene så føler jeg frustrasjon og fortvilelse.
Hver gang jeg dyttet, var jeg 100% sikker på at det var det eneste jeg kunne gjøre. Det eneste som ga mening, var å dytte. Det var vondt å dytte… og mange ganger skjønte jeg ikke hvorfor er det sånn at jeg skal ha det så vondt?! Jo lengre tid som gikk, jo mer begynte jeg å granske tankene rundt, hvorfor er det så vondt? Fortjener jeg ikke bedre? Jeg fortsatte å dytte… og til slutt gled tankene over i at nei, jeg fortjener ikke noe bedre, for jeg gjør det ikke bra nok. Jeg må dytte enda harde, eller dytte på en annen måte. Jeg må dytte uten å kjenne at jeg er sliten og har det veldig vondt, men jeg fikk det ikke til… Så da kan jeg ikke forvente noe annet. Jeg er ikke god nok, rett og slett.

Sånn levde jeg livet, i flere år.

Over en periode nå har jeg lest bøker og hørt på andre snakke om at det går an å oppleve livet igjennom å dra i døra i stedet. Hvis du bare skjønner at du må dra. Og når du drar så vil den åpne seg med en gang uten noe slit og strev. Jeg har sett på de med vanntro… og kalt de idioter og lite innsiktsfulle som ikke forstår at det er ikke sånn det fungerer for oss vanlig dødlige. Men de ga seg ikke med å fortelle at for dem så begynte de å dra i stedet og da gikk det veldig mye lettere.
For meg kjentes det fullstendig fjernt ut… og jeg kunne ikke fatte å begripe at det skulle kunne gå. Ikke skjønte jeg hvordan man drar heller… hvordan gjør man egentlig det?

Så drar tankene mine oppmerksomheten min mot opplevelsen jeg fikk da jeg dro i døra… i stedet for å dytte.

Sjokket, forbauselsen og usikkerheten jeg opplevde… var det virkelig bare å dra?! Og det funket… det var så lett plutselig. Hvordan var det mulig?! Til å begynne med var det fortsatt naturlig å dytte. Så jeg fortsatte å dytte, til jeg plutselig kom på at kanskje jeg skulle prøve å dra igjen?!… usikker… tenk om det ikke fungerer denne gangen. Kanskje det bare fungerte den ene gangen?! Men noe i meg fikk meg allikevel til å dra… noen ganger ble det nølende og en mellomting mellom og dra og dytte, for jeg trodde ikke helt på det enda. Men da jeg klarte å dra så fungerte det igjen. Når jeg virelig klarte å dra uten å nøle… så fungerte det hver gang, letter og lettere.

Til slutt sank det inn.. det er jo åpenbart, jeg må dra i døra for å åpne den. Det har blitt en selvfølge… og uten at jeg har jobbet med det bevisst har det blitt naturlig for meg å dra i døra hver gang, og det er like godt hver gang. Usikkerheten blir stadig mindre og mindre for hver gang. Det blir tydeligere og tydeligere at å dra i døra er det eneste som gir mening!

Sånn lever jeg livet, akkurat nå!